Propagandakrig til siste slutt

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Allierte styrker har allerede vært innenfor Bagdads bygrenser. En kolonne pansrede kjøretøyer var lørdag ute på en tur som fikk voldsom mediadekning takket være den mest Bush-vennlige av alle amerikanske TV-kanaler.

Fox er en ren propagandamaskin. TV-kameraer var montert på stridsvognene og skapte illusjon av at det irakiske forsvaret nærmest var brudt sammen. Var denne militære sightseeing også propagandakrig?

I "hjertet" av Bagdad?

Det kan være grunn til å stille dette spørsmålet, for de amerikanske militære versjoner av hva som egentlig hadde hendt, var sprikende.

Talsmann Frank Thorp skrøt hemningsløst av at de hadde vært inne i "hjertet av Bagdad". Men senere modererte Central Commands talsmann dette til at styrkene hadde tatt seg inn i den sørvestlige delen av Bagdad, men hadde vendt om da de kom til Tigris.

Deretter ville ikke Thorp uttalele seg om hvor et "hjerte" må antas å ligge.

Vestlige journalister som fortsatt befinner seg inne i hovedstaden, kunne rapportere at de ikke hadde sett noen amerikanske soldater i det hele tatt. Dertimot var det irakiske militære nærvær mer tydelig i bybildet enn noen gang før.

Når reportere kjenner bombetrykket

Virkningene av de amerikanske og britiske luftangrepene blir i dobbelt forstand følbare når bomber og raketter sprenges mindre enn etpar hundre meter fra korrespondenthotellet.

Men det er tross alt ikke de utenlandske pressefolkenes ve og vel som er det sentrale, selv om noen av reportasjene - særlig når reportere intervjues på direkten - går ut på hva de føler.

Dette "føleri" er en svakhet ved mye av den moderne fjernsyns- og radiojournalistikken. Skal det rapporteres om hva folk føler, så bør vel det mest relevante være hvordan sivilbefolkningen har det.

Strid om egne og sivile tap

Også på dette frontasvnittet raser en intens propagandakrig. Amerikanerne forsøker å tone ned egne tap, men vet at før eller senere kommer det mest frem takket være en presse som riktignok ikke er så kritisk som i den første Golfkrig, men som likevel vil ha svar.

Når det gjelder irakiske sivile ofre, blir også det forsøkt dempet ned av amerikanerne. Britene er mer åpne og profesjonelle. De opptrer i det hele tatt med større forståelse for den irakiske sivilbefolkning, og de tar også mer hensyn til lokale skikker og religiøse tradisjoner.

Britene kjenner jo Irak og Midt-Østen og har gjort bitre erfaringer som de har lært av.

Slaget om Karbala

Det har ikke amerikanerne. Mens britene går så forsiktig frem i Basra som overhodet mulig i krig, har amerikanerne slått hårdt til mot den hellige byen Karbala.

Det var sikkert militært nødvendig, for betydelige irakiske styrker hadde søkt tilflukt inne i byen og truet de amerikanske forsyningslinjer.

Men kamper i tettbebyggelse går utover sivile og ødelegger kulturelle og religiøse minnesmerker. Blir de to store moskékomplekser i Karbala ødelagt, vil det gjøre det enda vanskeligere for de allierte å få med seg Shia-muslimene på å bygge opp det nye Irak.

Et rått spill

Propagandakrigen mellom invasjonsstyrkene og forsvarerne er et rått spill. Britene stiller med historisk innsikt og er sofistikerte. Det amerikanerne mangler i fintfølelse, tar de igjen med en masseinnsats av PR-eksperter, og de behersker de internasjonale informasjonskanaler.

Hva har irakerne å stille opp mot dette? Fint lite. Det er overraskende at informasjonsminister Muhammed Saaed al-Sahaf fortsatt kan holde sine daglige briefinger i sitt departement.

Har amerikanerne spart bygningen fordi han sier usedvanlig mye tøv og dermed skader Iraks sak ihvertfall i den vestlige verden?

I Midt-Østen hører nok folk på ham med større forståelse, men også der finnes det alternative arabiske nyhetskilder som kan korrigere informasjonsministerens "vi-trekker-oss-seierrike-tilbake"-retorikk.

Informasjonsminister som komifigur

Muhammed Saeed al-Sahaf kunne ha virket som en komifigur i en TV-serie, hadde det ikke vært for alvoret i situasjonen. Hans bombastiske utsagn om at amerikanerne var drevet tilbake fra flyplassen, kan han neppe ha trodd på selv.

Muligens talte han ut fra frykten for å få en kule i nakken. Og hvis han virkelig trodde på det han sa, vitner det om en meget spesiell virkelighetsoppfatrning som vi husker paralleller til fra slutten av den annen verdenskrig.

USA og Storbritannia kan likevel ikke ta en seier i propagandakrigen for gitt. Dersom de sivile tap øker drastisk, kulturelle og religiøse minnesmerker ødelegges, og amerikanerne innfører et strengt okkupasjonstyre, vil kampen om freden bli langt vanskeligere enn det militære felttoget.

Og det er fortsatt ikke over. Ingen kan i dag være helt sikker på hvordan sluttspillet om Bagdad vil bli - "The Endgame", som det heter i amerikansk spillterminologi.