14. Nasjonallitteratur på skrothaugen

– En av de viktigste konsekvensene er at Nietzsche er blitt en filosof alle forholder seg til. Nietzsche oppfattes ikke lenger av de fleste som en protonazist, men snarere som en slags modernist, sier Knut Ove Eliassen.

- En annen konsekvens av den såkalte poststrukturalismen er en form for ahistorisk tenkning. Her er det nok tale om en innflytelse som stammer primært fra Barthes og Derrida, ettersom Foucault, i den grad det er rimelig å kalle ham for poststrukturalist, alltid er historisk i sin betraktningsmåte (men nå er nå han heller ikke litteraturforsker, men idéhistoriker). Det å historisere var tidligere en grunnleggende dyd i litteraturforskningen som nå i stor grad er forsvunnet.

Nasjonale betraktninger skrotet

Den positive siden av dette er at man har kvittet seg med tilbøyeligheten til å lese litteraturen innenfor en nasjonal eller vestlig dannelseshorisont: I den gamle historiske litteraturforståelsen var Norges litteratur en nasjonallitteratur som handlet om den kulturelle bevissthetens framvekst i Norge. I forlengelsen av det var norske forfattere først og fremst demokrater som ytte sin skjerv i utarbeidelsen av den norske identiteten.

Dette er en måte å betrakte litteraturen på som har blitt skrotet en gang for alle. Tilsvarende er biografismen, liv og verk-tenkningen, forestillingen om det store skapende dikterindivid, også skrotet. Selv om det er en forestilling som i høy grad fortsatt eksisterer som en populær allmennkulturell kategori, vekker den lite entusiasme på universitetene.

Jeg kan vanskelig se for meg at disse forestillingene kan restitueres. Jeg vil også mene at det er av det gode i den forstand at de har vært en slags tvangstrøye som har redusert det potensialet som ligger i de forskjellige tekstene. I den forstand kan man si at den ”leserens fødsel” som Barthes snakker om, har blitt en realitet, at man er blitt fristilt.

Litt for mye med på skrothaugen

Ulempen er at mye av den realhistoriske dannelsen som fulgte med den gamle forestillingen om nasjonallitteraturen også er blitt borte. Det betyr at man faktisk har blitt litt kunnskapsløs i forhold til eldre tider.

Man har blitt befridd for noen skjemaer og føringer – men dessverre har man samtidig blitt befridd fra noen kunnskaper – og det er mindre heldig, ikke minst siden enhver tekst nødvendigvis også er et historisk dokument og slik fordrer realhistorisk kunnskaper for å kunne bli forstått, innrømmer Knut Ove Eliassen.