10. Nylesning av Nietzsche

- Inspirasjonen fra Nietzsche er felles for Foucault, Barthes og alle de som gjerne omtales som ”poststrukturalister”, sier Knut Ove Eliassen.

Ekstremt radikal Nietzsche

- Slik kunne termen poststrukturalisme med en viss berettigelse erstattes med ”ny-nietzschianisme”. Denne interesse for Nietzsche har lite å gjøre med den vitalistiske nietzschianismen vi kjenner fra 1920- og 30-tallet og fra periodens sjåvinisme, nasjonalisme og rasisme. Poststrukturalistenes Nietzsche er en ekstremt radikal modernistisk Nietzsche – en Nietzsche som går i spann med tenkere som Marx, Freud og Saussure.

– Hvilke tanker hos Nietzsche er det poststrukturalismen trekker fram?

Språket en bærer av metafysikk

– Noe av det de oppdager hos Nietzsche var en form for språkkritikk. Nietzsche skriver et sted noe i retning av at: ”Vi vil fortsette å tro på Gud så lenge vi fortsetter å tro på grammatikken”.

Poenget er at det språket vi bruker er bærer av en form for metafysikk. Det er et poeng vi kjenner fra dekonstruksjonen [lenke]: Ethvert utsagn intenderer å si noe verden, og legger slik krav på at det objekt det sies noe om har noen bestemte egenskaper – ethvert utsagn innebærer en postulering som går utover seg selv.

Når jeg sier ”steinen er blå” eller overhodet bruker ordet ”stein”, så sier jeg noe om verden, jeg postulerer ikke bare at noe som heter stein finnes, jeg postulerer også at den har noen bestemte egenskaper. Jeg utsier med andre ord noe om dens vesen.

Å bruke ordet "tre" er vold mot treet

– Du påstår at noe er sant om verden?

– Ja, jeg påstår at verden har bestemte egenskaper. En berømt passasje som dekonstruksjonen gjorde mye ut av, er Nietzsches svar på hva ”tre” betyr. Ordet ”tre”, sier Nietzsche, er en form for vold mot ethvert tre.

Det ideale ”treet” er en platonsk kategori som ikke eksisterer. Det finnes mange trær, og hvert eneste ett er forskjellig. Men vi mennesker er for grove til å se hvor enkle og feilaktige våre generaliseringer er. Vi har ikke fine nok sanseorganer til å oppfatte at trærne er forskjellige.

Vi fatter heller ikke at det enkelte tre er forskjellig fra seg selv – fordi det hele tiden er i en prosess. Slik ser Nietzsche språket som en form for vold vi øver mot virkeligheten.

Fornekting av mangfoldet

Det er også en form for vold som vi øver mot vår egen tanke, i den forstand at det er en fornektelse av virkelighetens kaotiske mangfold, av dens dynamikk.

For Nietzsche er dette typisk for ”slavemenneskets” tenkemåte. Her er det viktig å være oppmerksom på at slavemennesket ikke finnes som en rendyrket type, det dreier seg mer om en holdning, en egenskap eller tilbøyelighet som finnes i alle, det er det i oss som ikke er villig til å akseptere at verden er så uendelig mye mer kompleks enn det vi kan fatte.

Taushet som konsekvens

Konsekvensen av denne innsikten er hos Nietzsche nihilisme: Vi kan ikke si noe om verden. Men nihilismen er for Nietzsche ikke et endelig stoppested. Mennesket har behov for sannheten, det er ikke mulig for oss å eksistere uten den type faste holdepunkt.

Sannhetsfilosofer som Sokrates og Jesus har ifølge Nietzsche forstått dette når de insisterer på sannheten. De har fattet noe viktig, nemlig at sannhet er nødvendig, at verdidommer er nødvendige.

Men det de kun unntaksvis har vært villige til å ta konsekvensen av, er at denne sannheten alltid er min sannhet, min dom, min vurdering.

Aktiv nihilisme

Nihilismen lærer oss at det ikke finnes absolutte verdier. Men sannhetsfilosofene lærer oss nødvendigheten av sannheten. Summen av de to elementene er den aktive nihilismen, den som godtar at det ikke finnes sannheter, men som allikevel håndhever sannheten, med andre ord: som lyver.

Rubrikken aktiv nihilisme passer for eksempel på Roland Barthes’ kreative leser: en leser som ofrer verket som objektiv størrelse, blir nihilist, men som samtidig ønsker å si noe bestemt om et verk, som velger å realisere en bestemt profil.

Barthes forener dette i en bejaende nihilistisk lesning av verket, som er kreativ, som er løgnaktig, men som har den store fordel at den anriker verden, og slik gjør verden så uendelig mye mer interessant. Det samme grepet gjenfinner man hos Foucault når han etter hvert erstatter sin vitensarkeologi med det han kaller for maktens genealogi, sier Knut Ove Eliassen.