4. Poststrukturalister: Barthes, Foucault m.fl.

– Den teoretiske grunnen til strukturalismens sammenbrudd kan vi forfølge ved å se på utviklingen hos Roland Barthes (1915–1980) og Michel Foucault (1926–1984). Det er nok også dem man med størst berettigelse kan kalle poststrukturalister, mener Knut Ove Eliassen.

Barthes erklærer seg selv som strukturalist og lager et utkast til en strukturell metode så tidlig som i etterordet til Mytologier fra 1957.

Historien som brudd

Foucault på sin side er i 1968 ute med det man kan kalle en strukturalistisk metodebok, Vitensarkeologien. Selv nektet han for å ha vært strukturalist, men i bøker som Vitensarkeologien og Tingenes orden er gjelden til Lacan og Levi-Strauss tydelig, og han er åpenbart inspirert av strukturalismens måte å formalisere på.

Foucault har imidlertid sin bakgrunn i den franske historiske vitenskapsteorien, epistemologien. Hans motvilje mot å tenke historien som utvikling skyldes i mindre grad innflytelse fra strukturalismen enn epistemologiens idé om erkjennelsesmessige brudd, det vil si plutselige omkalfatringer i måten å forstå et vitenskapelig felt på.

Eksempler: Newton, Darwin, Freud

Et eksempel på et slikt brudd er Newtons fysikk: I og med Newton forkastes den tradisjonelle aristoteliske fysikken – i kraft av en manns verk snus vår viten og tenkning om verden fullstendig opp ned.

Darwin er et kjent eksempel på det samme; og mange anså også Freuds psykoanalyse for å være et slikt brudd. Ideen om at tankens historie ikke er kontinuerlig, men diskontinuerlig, altså foregår som sprang fra et tankesystem til et annet, forenes hos Foucault med en sans for systematikk og formalisering som er klart inspirert av strukturalistene.

Andre utenfor sekken

Når det gjelder andre teoretikere som man gjerne putter i den store sekkebetegnelsen poststrukturalisme – Derrida, Lyotard, Deleuze, Baudrillard – har ingen av dem fortid som strukturalister.

Derrida har sin bakgrunn i fenomenologien, Lyotard likeså, Deleuze var først og fremst filosofihistoriker og står filosofisk først og fremst i gjeld til Henri Bergson og Friedrich Nietzsche, mens Baudrillard var sosiolog og primært inspirert av George Bataille, Marcel Mauss og Marshall McLuhan, sier Knut Ove Eliassen.