7. Forfatterens død, leserens fødsel

– Selve analysen må nødvendigvis forutsette en leser: En tekstanalyse gjør seg ikke selv. Men den avskaffer i hvert fall den individuelle leseren, sier Knut Ove Eliassen.

Den poststrukturalistiske Barthes går imidlertid ikke tilbake til en tradisjonell fortolkning. Den tradisjonelle fortolkningen handlet om innlevelse.

Verkets død

- Poststrukturalismen deler mye av strukturalismens engasjement i det vi kaller forfatterens død. I Barthes’ berømte artikkel ”Forfatterens død” fra 1968 finner vi formuleringen: ”Verkets død betyr leserens fødsel.”

Her tar Barthes utgangspunkt i en strukturalistisk innsikt i at det ikke finnes noe verk i seg selv: Verket er allerede bestemt av et univers av tekster som går forut for det, av litterære og samfunnsmessige institusjoner etc.

Det finnes ingen fasit

Forfatteren er bare et krystalliseringspunkt for disse drivkreftene. Selv om verket har blitt til i forfatterens hode, vet vi ikke noe sikkert om forfatteren. Kun verket er det mulig å forholde seg til med sikkerhet. Det betyr at produksjonspolen, forstått som et individ, er avskaffet.

Tekstene produseres anonymt. Resepsjonspolen blir den som må gjøre arbeidet. Man kan ikke stole på at det finnes en fasit som heter for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson. Det blir opp til leseren å foreta det arbeidet som skal til for å forløse sammenhengene i teksten.

Det S/Z demonstrerer, er at avhengig av hvilket raster, hvilken metodologi man velger, så fremstår teksten på en ny måte. Teksten eksisterer ikke som objekt i seg selv. Den er et grenseløst objekt: den ene teksten er bare én realisering av en større, uendelig tekstvev, sier Knut Ove Eliassen.