Roland Barthes og Michel Foucault er de to store navnene i poststrukturalismen. Selv om ingen av dem brukte betegnelsen om seg selv, har poststrukturalismen forandret måten vi leser og tenker om litteratur på.
Publisert 19.09.2002 10:20.
Professor Knut Ove Eliassen ved Institutt for Nordistikk og litteraturvitenskap er ekspert på 1600- og 1700-tallets litteratur, med en særlig interesse for fransk litteratur og nyere teori om den.
I dette intervjuet med Ane Farsethås forklarer han hvordan poststrukturalistene, med Foucault og Barthes i spissen, forandret human-vitenskapenes syn på kunst og litteratur på 1960-tallet.
Både Barthes og Foucault har brukt sex og seksualitet som inspirasjon til og materiale for sine teorier. Poststrukturalismen er ikke bare tørr teori, selv om det er et stykke igjen til trivialkulturens "dampende begjær".
– Hva betyr poststrukturalisme?
– Det er et begrep som brukes som en slags sekkebetegnelse på en gruppe teoretikere, filosofer, sosiologer, samfunnsteoretikere og litteraturforskere, i første rekke i Frankrike i perioden 1970 til 1985. Poststrukturalisme er en etikett som er påført gruppen utenfra: Ingen av dem som omtales som poststrukturalister, har selv noen gang brukt karakteristikken om seg selv.
Konservative eller radikale?
Interessant nok varierer begrepets innhold en del fra land til land. I Tyskland forstod man poststrukturalismen som en filosofisk retning som dypest sett er konservativ. Den tyske sosiologen Jürgen Habermas omtalte eksempelvis Michel Foucault og Jean-François Lyotard som ”neo-konservative”.
I USA derimot var oppfatningen snarere at Foucault og Lyotard var radikale samfunnsteoretikere, mens de i Spania nærmest hadde et ry som anarkister. Franskmennene selv opererte først med termen poststrukturalisme etter at den var blitt importert fra USA.
Ikke profeter i eget land
Litt firkantet kan man altså si at poststrukturalisme er en betegnelse for en gruppe franske teoretikere som brukes alle andre steder enn i Frankrike. Dette er imidlertid mer enn en anekdote, det er viktig å kjenne denne resepsjonshistorien: Termen kan forlede en til å tro at man har å gjøre med en metodisk retning på linje med marxismen, nykritikken eller strukturalisme.
Men mens det for eksempel fantes forskere som åpent betegnet seg selv som strukturalister, og som utga antologier som ”Hva er strukturalisme?” for å forklare sitt metodiske ståsted, finner du aldri noe av det samme i poststrukturalismen.
Dessuten er det instruktivt å se hvordan teori som importeres til et annet land alltid blir farget av den diskusjonen som foregår i det landet som importerer. Importen tjener alltid en hensikt og de nye teoriene investeres i sammenhenger og diskusjoner som ikke nødvendigvis er deres egne.
En populær fiende
En grunn til at begrepet fikk et slikt gjennomslag var altså at det kunne anvendes i det man kunne kalle for importlandenes egne teoretiske feider. I Tyskland ble poststrukturalismen en fiende til Habermas’ ’moderne prosjekt’ [lenke til Habermas under institusjonsteori], og til en bestemt type videreføring av den såkalte ”kritiske teorien”.
I USA var poststrukturalismen snarere selve dét kritiske prosjektet. Den fremstod som en kritikk av visse former for objektivistisk vitenskap, blant annet nykritikken. Slik er det alltid et produktivt aspekt ved denne typen utveksling over landegrensene – men det kan også gjøre det vanskelig å se hva som er den virkelige innsatsen i disse teoretikernes arbeid, sier Knut Ove Eliassen.