12. Teoretiske slektninger

SE OGSÅ:

Postkolonialisme - vesten og de andre   Feminisme - oppdagelse av kvinnekulturen

– Jeg tror nyhistorismen har hatt sin glansperiode som retning, slik den materialiserte seg i Greenblatts tidlige bøker og i tidsskriftet ”Representations”, mener Jørgen Sejersted.

- Nå er nyhistorismen mer en bakgrunnsdisiplin for tidens herskende teorier, som har en tydeligere ideologisk slagside. Det gjelder særlig postkolonialismen.

Postkolonialismen mer aktuell

Den arbeider videre med problematiseringen av nasjonen og spørsmålet omkring identitetsdannelse, og den henvender seg tydeligere til høyaktuelle politiske problemstillinger som samtidig har røtter tilbake i historien.

Også feminismen har i senere tid tatt sterke inntrykk av nyhistorismen, selv om det er en retning som selvfølgelig går lenger tilbake.

Kulturskapte roller i feminismen

Et vesentlig verk i koblingen av nyhistorisme og feminisme er Ferguson, Quilligan og Vickers (red) ”Rewriting the Renaissance” (1986). I renessansen har man et åpent blikk for at mennesket er et kulturprodukt, at det finnes roller man går inn i.

Problematiseringen av kulturskapte roller, og hvordan man eventuelt kan prøve å forme seg selv innenfor slike roller, er også relevant for feminismen.

Deler av konstruktivismen

Nyhistorisme, feminisme og postkolonialisme er tre retninger som sammen er del av det konstruktivistiske paradigmet som har preget vestlig intellektuelt liv i de senere årene.

Konstruktivister ser på størrelser som identitet og nasjon som kunstprodukter, i motsetning til essensialister, som legger vekt på iboende og nødvendige egenskaper ved slike størrelser.

Det er ikke Greenblatt som har funnet opp det kulturkonstruktivistiske perspektivet. Men jeg tror nyhistorismen har spilt en viktig rolle i å utbre det, gjøre det til et allment kulturanalytisk grep som har erobret store deler av humaniora, også litteraturstudiene, avslutter Jørgen Sejersted.