11. Nyhistorisme på norsk

– Jeg har ikke bevisst gått inn for å være nyhistorist. Men når jeg i ettertid leser hva jeg har skrevet, ser jeg at jeg er påvirket av blant annet Greenblatt, innrømmer Jørgen Sejersted.

- Etter å ha sittet og lært de nykritiske og formalistiske dogmene under studietiden, oppfattet jeg helt klart nyhistorismens åpning for konteksten som en lettelse.

Konteksten viktig på 1600-tallet

Når man arbeider med 1600-tallet, er det vanskelig ikke å være kontekstuell til en viss grad. Samfunnet er såpass fremmedartet, det er så mange historiske og idéhistoriske, ideologiske og politiske forhold rundt litteraturen som du er nødt til å ha med – rett og slett for å forstå hva som står i tekstene.

Det er er nok også en av grunnene til at det var akkurat i renessanseforskningen at bruddet med formalismen kom – en rent tekstlig tilnærming kommer til kort overfor svært mange av betydningslagene i en renessansetekst.

Min erfaring er at man kan ikke skrive om litteraturen på 1600-tallet uten å ta inn over seg religiøse spenninger, maktspenninger og liknende i perioden. I den grad du da finner fram til anekdotisk stoff, er det veldig morsomt og befriende å ta det med.

Vanskelig å skille ut skjønnlitteratur

– Hvilke tekster skriver du om?

– Jeg skriver i utgangspunktet om norske skjønnlitterære tekster fra slutten av 1600-tallet. Men jeg møter raskt på spørsmålet om hva som er skjønnlitteratur og hva som ikke er det.

I tillegg kommer jo den religiøse siden relativt tungt inn; religionen skiller lag med estetikken på 1700-tallet, men på 1600-tallet er det veldig mange tekster som har innslag av religiøsitet.

Mangler en Shakespeare

Man kan si at en av grunnene til at nyhistorismen ikke oppstår i Norge er at vi ikke har noen Shakespeare. Shakespeare er nok den som blir studert mest av nyhistoristene, Greenblatt selv er i utgangspunktet Shakespeare-forsker. I Skandinavia er det først og fremst i den religiøse litteraturen at det står noe på spill i denne perioden.

Selv om alle kulturuttrykk i utgangspunktet er av interesse er det ikke alltid lett å finne stoff som egner seg for en nyhistoristisk analyse; man må lese ulike kilder og være oppmerksom på uventede linjer og paralleller.

En typisk nyhistoristisk analyse kan begynne med en anekdote fra det virkelige liv, så gå inn i en analyse der man tar for seg både skjønnlitterær tekst og sakprosatekst, og til slutt ende opp i noen generelle refleksjoner om forholdet mellom subjektivitet og autoritet.

Meidells vei til å bli kveker

Et eksempel på et velegnet stoff jeg selv har vært innom er en historie om en prest i den dansk-norske menigheten i London på slutten av 1600-tallet. Christopher Meidell er i utgangspunktet en luthersk-ortodoks prest, men blir gradvis mer og mer tvilende til de religiøse dogmene.

Han ser at mange i menigheten ikke er særlig kristelige i sitt levnet. I den relative religionsfriheten i England på denne tiden finner han andre mer inderlige retninger innenfor kristendommen.

Han går veien om ulike former for reformatorisk-kristelige tendenser, og blir til slutt kveker. Det var forbudt i Danmark-Norge, så det blir skandale i menigheten og presten må gå av. Meidell blir fengslet og skriver i 1706 en liten selvbiografisk skisse der han forklarer sin omvendelse – før han forsvinner ut av historien som en anonym kvekerapostel.

Brink skriver salmer som samler

Meidells etterfølger i London-menigheten er en prest ved navn Brink. Brink skriver en salmesamling som er en utlegning av Salomos høysang – det bibelstedet som i størst grad tar for seg det inderlige gudsforholdet.

Vi kan si at Brink prøver å fange inn igjen og sette på begrep den subjektiviteten og inderligheten som har løpt helt løpsk i Meidell.

Ideell for nyhistorisme

Historien har alle ingredienser vi kjenner fra den typiske nyhistoristiske analysen: Forholdet mellom individ og ytre autoritet tilspisses, individet frigjør seg fra autoriteten og omskaper seg selv – det hele følges av et forsøk på å fange inn subjektiviteten og få den inn under konvensjonene igjen.

Stoffmengden er variert og velegnet for en nyhistoristisk tilnærming; man har en dramatisk historie, og et tekstmateriale i form av Brinks salmer og Meidells brev. Og ikke minst har man den overordnete makten, materialisert i Meidells fengsling.

Der hvor man kan finne den typen stoff, er det veldig forløsende å ha en autoritet som Greenblatt i ryggen som sier at det er i orden å bruke anekdoter og brev. Det hadde vært mer kontroversielt for 10 år siden.