Frykt truer rettssikkerheten

Av Per Olav Reinton

Det er viktig å mene noe, selv om en tar feil. Det er viktig å mene noe selv om en ikke er blant dem som får makten og retten på sin side.

Det at denne tanken ikke er rotfestet blant lederne i samfunnet, sett i historiens lys, er oppsiktsvekkende.

Frykten for den åpne meningsbrytning, som dukket opp etter 11.september i fjor, slik den kom fram blant en rekke meningsledere, er det farligste som skjedde. Frykten for terrorismen er farligere enn terrorismen selv. For den kan sette langsiktige spor og bringe oss inn i samfunnsformer vi hadde bekjempet, og ødelegge fundamentale verdier som er skapt i kampen mot de brune og svarte skjortene i vår historie.

Kampen om sannheten

Etter at Afghanistan var blitt bombet en måneds tid i fjor høst, og liten framgang var å spore, reiste mange røster seg i protest - blant dem, for en gangs skyld, var det en rekke intellektuelle, akademikere og forfattere. De skrev et opprop. Kritiske stemmer våget seg ut av skapet, til og med i USA, hvor en ny-patriotisk stemning holdt kritiske røster på plass.

Men så – plutselig - stormet den såkalte ”nord-alliansen” fram, inntok raskt Kabul, og slo Taliban tilbake. Tilhengerne av bombing fikk overtaket. Og da var det meningsledere blant dem sa: de tidligere kritikerne burde gå i seg selv, og si at de tok feil.

Men vinnerne har ikke alltid rett.

Militært hadde neppe bombingen annen virkning enn at ”nord-alliansens” moral ble styrket. Støtten fra både USA og Russland ga dem kraft og styrke. Men ødeleggelsen av land og folk, som fulgte bombene, ble ikke mindre ved at ”nord-alliansen” vant. Noen mente at det her hadde vært krig i tjue år: Teppebombing gjorde lite fra eller til. Det er også et underlig argument. Det at et land er ødelagt, er ikke en begrunnelse for å ødelegge mer.

Fryktens makt

Så det er ikke sikkert at de som var negative til bombingen tok feil. Og det fantes mange uprøvde alternativer. De som siterte Clausewitz og sa at krig er politikk i en annen form, tok ikke med at krig er det skritt en går til når politikkens andre former er prøvd - og ikke virker. Men i dette tilfellet slo man til først, under mistankens forførende lys. Statslederne var redde, og redde mennesker er farlige – særlig når de har makt...

Bombing av land og folk har ikke løst noen ting i historien. Det har drevet Taliban på flukt i Afghanistan, men selv ikke det kortsiktige målet - fengslingen av den terrormistenkte bin Laden - er oppnådd etter en lang høst.

Bombingen har ikke styrket de verdier og den politikk som Norge har stått for. Den nøytraliteten, eller feigheten, som den norske utenriksledelsen har vist overfor USA, viser at menneskeretigheter, som vi trodde var et fundament, bare er et opportunistisk ferniss.

Tydeligst ser vi det etter at president Bush den 13.november utstedte sin militære ordre, der forsvarsministeren ble bemyndiget til å opprette militære tribunaler - og det i en tid da hele rettsvesenet i landet fungerte normalt. I tillegg skulle disse tribunalene bare gjelde for ikke-amerikanske borgere.

Maktens frykt

Denne militære ordren er en utfordring overfor en rettsstat, og et overgrep i den internasjonale verden. Norge sitter i Sikkerhetsrådet i FN og hadde ingen mening om dette, for ikke å provosere USA. Dette viser at diplomatiet ikke har utviklet seg siden Napoleons dager.

Førstestatsadvokat Lasse Quigstad, som tjenestegjorde ved den norske ambassade i Washington i høst, reiste noen spørsmål. Det fikk han ikke gjøre i all offentlighet.

Dette kan minne om debatten i Norge omkring 1950, da vi fikk beredskapslovene – om hvordan staten skulle opptre i krig. Da skulle regjeringen få gi lover og internere folk uten dom. Slike lister på 404 mennesker fantes så sent som i 1967 her i landet.

Historikere, som Francis Sejersted, har sett likheten mellom de norske unntakslovene og de lovene som fikk Hitler til makten i Tyskland - for vi har lett for å glemme at Adolf Hitler kom til makten på lovlig vis. Arbeiderpartiet avfeide kritikken med at de selv representerte noe helt annet - og det skal vi tro dem på. Men lov gir rett. Og den gir makten rett.

Redde mennesker er farlige, og redde statsledere er enda farligere - for de gir seg selv fort retten, selv om de ikke har rett.

Vinnerne har ikke alltid rett. Og krig skaper ofte en ubehagelig fred.


Av Per Olav Reinton
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg