Vi som elsker katastrofer

Av Per Olav Reinton

Fornuften sier at det er lurt å tenke seg om, men følelseslivet stimuleres, og vi lar oss drive med i den kortsiktige underholdningen som en katastrofe er.

I India, hvor de har regulert vann mer enn de fleste steder, er det enten tørke eller flom. Vi kaller det naturkatastrofer. Men det er menneskelaget. Moldau ødelegger ikke naturen når det flyter mye vann. Naturen tåler oversvømmelser. Men det gjør ikke de menneskelige samfunn.

Moldau, Elben og Donau flyter støtt og stedig, og overlever flommen. Men vil vi godta at en miljøkonferanse i Johannesburg må beskytte oss mot oss selv og katastrofeturismen?

Spektakulær dramatikk

Nå begynner oppfølgeren til Rio-konferansen for ti år siden. Redd verden, er parolen. Tja. Folk flest vil heller se på katastrofer enn redde verden. Regnet i Europa har lagd slike oversvømmelser både i Tyskland, Østerrike, Tsjekkia og Slovakia at over fire millioner mennesker er berørt - like mange som det er folk i Norge. Og endelig får vi skildringer av folkelivet i Sachsen-Anhalt. Det er det ellers ikke mye av i mediene her til lands. Vi ser fortvilte ansikter, vi fornemmer skrekken.

Nå vet vi som har vært i nærheten av flom og andre katastrofer, at folk flest oppfører seg rolig og rasjonelt når ulykken inntreffer. Folk hjelper hverandre og får hverdagen til å gå. Det er sjelden tilløp til panikk, og folk får ikke psykiske problemer av det. De færreste vil kjenne seg igjen i mange av bildene fra områdene, for mediene søker det mest spektakulære og dramatiske - og de bruker myndighetene og hjelpeorganisasjonene som sine kilder, og de vil gjerne dramatisere. Slik er også flommen blitt en del av tysk valgkamp om dagen. Samfunnsforskere sier at mediene konstant og konsekvent spiller opp til mytene om katastrofer.

Gode grøss

Gjerne det. Journalistikk er ett menneskes beretning til en annen. Og folk elsker katastrofer og katastrofenes myter. Det er god underholdning. Nå strømmer katastrofeturistene til - for det er ferietid. En katastrofe er en reise verdt. Og det er eksklusivt å være øyenvitne. Du får autoritet ved det.

Jeg undrer meg over hvorfor folk tiltrekkes av ulykker og katastrofer. Vi søker ikke trygghet og harmoni når vi slår på TV-en, men tiltrekkes av det som skremmer. En fredelig reportasje fra reportasje fra Sachsen-Anhalt ville ikke ha tiltrukket noen. Nå har Sachsen-Anhalt, der Moldau blir Elben, vært kjempestoff i flere dager - fordi det er katastrofeliknende tilstander der.

Dystre forankringspunkter

Vår interesse for ulykker og katastrofer forteller noe om at vi er understimulert i hverdagen. Vi søker til katastrofene for å bli stimulert. Det er noe av det samme som tiltrekker folk til å ta risiko - bare for fornøyelsens skyld. Vi trenger både risiko som sikkerhet i livet. Men jeg er nesten helt sikker på at innbyggerne i palestinske flyktningleire i Gaza ikke ville ha vært interessert i en sightseeing til et katastrofeområde.

Men det er mer ved katastrofene enn likheten med ekstremsport. Vi bruker katastrofer som forankringspunkter. En felles gjennomlevd katastrofe påkaller samhørighet. Et folk identifiserer seg med sine katastrofer. ”Krigen” sier de eldre i landet, og har et felles erfaringsgrunnlag fra 1940-45. Yngre har ikke noen tilsvarende ulykker å speile seg i. De fleste av dem er langt mindre, og skaper ikke det samme fellesskapet.

Uten entusiasme

Rio-konferansen for ti år siden, som skulle hindre menneskeskapte katastrofer, har ikke virket samlende på samme måte. Det er nesten umulig å skape entusiasme for det som nå skjer i Johannesburg. Slagordet ”Redd jorden” samler oss ikke. Jeg håper at jeg kommer til å leve lenge nok til å lese hva neste generasjons historikere skriver om oss som elsket katastrofer.


Av Per Olav Reinton
NRK P2, lørdag 24. august 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg