Krigen om sannheten

Demonstrasjon mot Irak-krig i München. Foto: Reuters/Scanpix

Av Per Olav Reinton

Det er det rituelle spillet på den diplomatiske arena som daglig durer i medienes nyhetsdekning.

Når ti millioner mennesker protesterer mot krig, opplever vi en global krigsmotstand som vi ikke har sett maken til siden Vietnamkrigen. Dette er et klassisk dilemma. For i utenrikspolitikken trenger lederne handlefrihet, og i sine taktiske og strategiske utlegninger, ønsker de ikke innblanding fra lekfolk. Utenrikspolitikk er deres arena.

På den annen side er en krig helt avhengig av folks motivasjon. Folk tåler mange tapte slag om motivasjonen er på topp. Det er verdt å høre på tyskerne når det gjelder krig. Det vet de mye om.

Helst vil de styrende styre folkets vilje. Det kan de gjøre ved å ha kontroll over kunnskap og informasjon. I demokratiske land vil det i praksis bety å ha kontroll over det mediene formidler, det vil si å ha styring over medienes kilder.

Psykologisk krigføring

Det har de. Våpenteknologien har hatt en rivende utvikling siden Vietnamkrigen. Det har informasjonsteknologien også. Den psykologiske krigføringen er høyt utviklet, og våre mest autoritative nyhetskilder er en del av krigen. Vi skal vite det, vi som nå følger med radio, fjernsyn og aviser.

Krisen i NATO og EU er et klassisk stykke psykologisk krigføring. Mannen bak heter Mike Gonzales og er redaktør for Europa-utgaven av Wall Street Journal.

Mike Gonzales forhørte seg først i regjeringskretser i Roma om reaksjonene på fransk/tyske holdninger i Irak-konflikten. Deretter henvendte han seg til Madrid, hvor sjefen Jose Maria Aznar kom på ideen om en felles uttalelse og tok kontakt med London, hvor Tony Blairs PR-sjef Campbell utarbeidet formuleringene.

Alastair Campbell er mannen som ledet NATO-propagandaen fra Bryssel under Kosovo-krigen i 1999. Da artikkelen som de åtte sammensvorne undertegnet til støtte for USA kom på trykk i Wall Street Journal, var krisen der.

Journalistene er selv aktører i krigen, og noen er mer aktive enn andre - utilgjengelige for kritisk vurdering under profesjonens gevanter.

Patriotiske medier

Journalistiske aktører kan slå alle veier. Materiale som er kommet fram førti år etter Cubakrisen i 1962, viser at det var informasjon formidlet mellom journalister i presseklubben i Washington som førte til at konflikten fikk en fredelig løsning. Journalister blir aktører - ofte uforvarende, men av og til helt bevisst.

Mange europeere er forskrekket over hvor patriotiske amerikanske medier er blitt. De formidler en krigsbegeistring vi må tilbake til 1914 for å finne maken til i Europa. Og det gjelder medier som tradisjonelt har vært nyhetsledende, fordi vi har slik tillit til dem.

Nyhetsmediene er inne i en vanskelig tid. Det er grunnen til at de nå, mer enn noensinne, velger det som oppfattes som den trygge vei: de følger diplomatsporet. De henger seg på de diplmatiske ritualene med klaser av kameraer og mikrofoner oppi ansiktet til noen utvalgte regjeringssjefer.

Det som rører seg utenfor, i det såkalt sivile samfunn, ledet av et nettverk av frivillige organisasjoner og mennesker uten formelle posisjoner, faller under nyhetsterskelen som nå domineres av noen få: de mest etablerte av de mest dominerende autoritetene.

Gjørmekamp

Norske redaksjoner har en dårlig beredskap i disse medienes krisetider. Den danske journalisten Vibeke Sperling er nå Fritt Ord-professor, og underviser i journalistikk ved Universitet i Oslo, og hun sa, i Kulturnytt her i P2, at norske medier var svært ensformige og ensrettede i Irak-konflikten. Hun ble da forskriftsmessig satt på plass av representanter for norsk presse som alltid hevder at det ikke er noe i veien.

Men vi som jobber i mediene skylder våre seere, lyttere og lesere å fortelle hva det er for slags gjørmekamp vi deltar i om dagen.

Sannheten ligger i en åpen grav. Vil vi beskue dette litt fra sidelinjene en stakket stund, kan jeg anbefale en tegneserie, laget av de samme tegnerne og tekstforfatterne som står bak "Asterix" og "Lucky Luke". Den handler om storvesiren Iznogood i Bagdad som er både ondskapsfull og maktsyk, men alltid uheldig – han graver stadig vekk en grav for andre, som han selv faller i.

Storvesirer i alle medier, måtte det gå dere like ille.


Av Per Olav Reinton
NRK P2, lørdag 15. februar 2003