Heller Jespersen enn Dubrovka-teatret i reprise.

Av Per Olav Reinton

La oss håpe hun ikke kommer i reprise.

Da tsjetsjerne stormer inn i Dubrovka-teatret om kvelden 23.oktober, er det en journalist som ringer til nyhetsbyrået Interfax og forteller om kravet til de russiske myndigheter: trekk de russiske styrkene ut av Tsjetenia innen sju dager, eller gislene vil dø. På den måten får Vladimir Putin utfordringen, i det han er i ferd med å forlate Kreml for kvelden, - også han, da, han som ble til president, valgt to og et halvt år tidligere, med løfte om å få slutt på krigen i Tsjetsjenia

Tsjetsjenerne samler inn mobiltelefoner, men noen får beholde sine. Marina Sjkolnikova ringer radiostasjonen Ekho Moskvy og forteller at stolene de sitter på er fulle av sprengstoff. Gjennom Sjkolnikova ber Mark Franchetti, korrespondent for London-avisen Times, om et intervju med Movsar Barayev, lederen for terroraksjonen. Han kommer inn i det okkuperte teatret sammen med to representanter for Røde Kors, og den populære sangeren og politikeren Iosof Kobzin - som håper på å få i stand en dialog med tsjetjenerne og russerne. Han får ikke kontakt ved første forsøk, men ved andre: - Bring et TV-kamera, sier terroristlederen Barayev, og så slipper han journalisten fra London Times inn, og gir ham et intervju. "Dette er en drøm," sier han til journalisten. "Vi regner ikke med å komme levende fra dette, men vi vil ha de russiske troppene ut av Tsjetenia."

30 år siden Munchen-OL

Det er nå nøyaktig tretti år siden palestinere forsøkte noe tilsvarende, da i München-OL i 1972. Men det er ambassadeokkupasjoner som er den mest typiske gisselformen i moderne tid, og den mest berømt av dem er erobringen av USAs ambassade i Teheran 4.november i 1979, da irakske studenter tok femti amerikanske diplomater som gisler og krevde at shahen -som da var i USA - skulle utleveres. De siste gislene ble løslatt i januar 1981.

Slike aksjoner er ment som ydmykelser av en sterkere motpart, og som ydmykelser flest, bringer de bare elendighet med seg.

Hvem husker i dag sør-molukkanerne som tok 105 skolebarn og 5 lærere som gisler på en barnskole i den nederlanske byen Smilde sørvest for Assen, samtidig med at andre sør-molukkanere kapret et tog noen kilometer derfra og holdt femti mennesketr som gisler. Dette skjedde den 23.mai 1977. De ble først overmannet den 11.juni ved at spesialstyrker understøttet av fly gikk til angrep og kapret toget tilbake. Men hvem husker Sør-Molukkene i dag?

Behovet for oppmerksomhet

På samme måte kapret armenere et tyrkisk konsulat i Paris den 25.september 1981 og holdt 32 gisler. De fulgte opp året etter da den 7.august 1982 tok flere gisler på Ankara lufthavn.
Den moderne tid er stappfull av tilsvarende eksempler, og det som skjedde i Dubrovka-teatret i Moskva er bare ett i rekken. De er forskjellige, men de har ett felles: behovet for oppmerksomhet. De har det felles at de lager sine gissel-føljetonger i nært samarbeid med mediene. De ønsker å ta regien, og frister med en helt uimotståelig dramaturgi som er sydd etter tv-mediets mål.

De fanger journalistene i et dilemma.. Et gisseldrama har alle elementer av en topp nyhetssak, og samtidig vet alle at mediene er terroristenes medier i den perioden gisselsaken varer. Symbiosen mellom medier og terrorister er tragisk, fordi den stimulerer til en type aksjoner som ikke fører annet enn elendighet med seg.

Resultatet av denne typen aksjoner, som den i Dubrovka-teatret, er et hardere, kaldere samfunn - hvor frykten får hegemoniet. Derfor berører denne type aksjoner oss alle. For det har allerede skjedd: etter tretti år med slike aksjoner: drømmen om et frierere og åpnere samfunn etter den kalde krigen blir sakte knust og malt sammen av tyngden i TV-bildene..

Det åpne samfunnets fiender

Det åpne samfunns fiender har overtaket, i stramt og tett samspill med mediene.

Ondskapsfulle "Torsdagsklubben".

Det viser seg at det går an for TV 2 å stanse reprisen av en fleip som statsminister Bondevik reagerer på. ”Ondskapsfullt gjort”, sa statsminister Bondevik til Bergens Tidende sist lørdag, og så ble reprisen stanset. Det går an å reise en mur av moralsk forargerlse mot Otto Jespersen - en lyssøyle, om ikke en lysfontene, som humoristisk aktør i det offentlige rom - og oppmuntre til selvsensur, slik at han ikke skal ydmyke andre, særlig ikke statsministeren og Kr.F.’s frontfigur i landet.

Men når det gjelder medienes behandling av terroraksjoner, er det vanskelig å reise en offentlig mur av forargerlse. Den interne debatten, innen mediene, finnes. Den dukker opp med jevne mellomrom. Men den interne selvpisking er rituell.

Det er nemlig det samme mønstret som går igjen hele tiden,enten det er Manhattan; Bali eller Moskva det gjelder: Voldsom nysgjerrighet på mennesker på randen av døden. Så – når de er døde – mister vi interessen. Det er medienes og gisseltakernes skjebnefellesskap, som gjør enhver heroisk handling med livet som innsats foran tv-kameraene til en likegyldighet, mens de som fikk et et ultimatum mot seg, bruker situasjonen taktisk, benytter anledningen og går over nye grenser for å sikre seg ytterligere kontroll. Så lenge gisseltakere kan spille intimt på lag med medienes nyhetskriterier, så vil gisseldramaene gjenta seg. Begjæret etter oppmerksomhet i ett døgn, en uke – er det verdt å ofre livet for.

Sånn må det ikke være. Jeg vil mye heller ha Otto Jespersen enn Dubrovka-teatret i reprise.

Av Per Olav Reinton, NRK P2 2. november 2002.