De store spørsmål

Av Per Olav Reinton

Det anstrengte forholdet mellom akademikere og journalister her til lands, er så norsk som gråstein. Det forarmer oss - offentligheten - fordi vi har så lite av den intellektuelle syssel som kalles forskningsjournalistikk.

I skyttergraven

I Norge har rekrutteringen av journalister foregått utenfor de akademiske kretser. Det har sine historiske årsaker, med utspring i den særnorske flora av lokalaviser som har rekruttert mer fra lokalpolitikken og fra nærmiljøene enn fra akademiske kretser.

Tendenser til å trekke akademikere inn i pressemiljøer er fra pressehold blitt avvist som forsøk på å skape eliteaviser, mens akademikere på sin side bruker journalistikk synonymt med overfladiskhet og tomt effektjageri. Forholdet mellom journalister og akademikere i Norge, har det felles med all annen skyttergravkrig at den er utmattende, gjensidig ødeleggende - og bare bringer tap.

Fordelen med å blande journalister inn i forskningen, er at de kan løfte forskningsresultater ut fra sine tradisjonelle rammer, sette dem inn i andre sammenhenger, og gi dem perspektiver som forskere sjelden kan - eller tør - for ikke å miste troverdigheten i sine miljøer.

Som glødende lava

Et slikt arbeid har journalisten David Keys bidratt med, i en bok han ganske enkelt kaller "Katastrofe". Og her er det vulkanene kommer inn. Gammel stein og støv blir til nyheter.

Både Grønlandsisen og boringer i isen i Antarktis forteller om et svært vulkanutbrudd i året 535 etter begynnelsen av vår tidsregning. Siden det er spor etter det både på Nordkalotten og på Sydpolen, må det hatt global omfang. Journalisten sporer partiklene i isen til et utbrudd i Sunda-stredet mellom Java og Sumatra, i dagens Indonesia, som spredte innholdet fra jordas indre femti kilometer til værs, skygget for sola i atten måneder, og brakte værforandringer verden over.

Han mener at de klimatiske forandringene som følge av vulkanutbruddet førte til at både Romerriket og Mayariket brøt sammen på fem- sekshundretallet.

Fruktbar katastrofe

Det er mange former for dokumentasjon for at det var unormalt vær i Vest-Europa i perioden fra 535 til 555. I Kina dalte det gul snø hele november og desember 535, etterfulgt av en meget kjølig sommer og påfølgende uår og hungersnød. På den andre siden av havet førte tørken til at maya-hovedstaden Teotihuacan ble forarmet og maya-sivilsasjonen forsvant så bare bygningene ble tilbake og jungelen vokste over dem.

Også Romerrikets problemer ble forårsaket av vulkanutbruddet i Sunda-stredet i 535, ifølge David Keys.

Journalisten argumenterer for en dominoeffekt verden over, at det ene fører til det andre.

De fleste vil nok hevde at han ikke har vitenskapelig belegg nok til å påstå at det var en katastrofe som skapte den moderne verden. Han plukker sine bevis og påstander fra en mengde disipliner, og mange vil hevde at han plukker de mest beleilige.

Men han har grepet fatt i en fascinasjon: hvorfor forfaller en sivilisasjon?

Gjenoppdagelsen

Sivilisasjoners vekst og fall er mest ambisiøst blitt beskrevet av den britiske historikeren Arnold Toynbee, som i 12 bind analyserte de sivilisasjoner som er kommet og gått gjennom historien, og - i all korthet kom til den konklusjon at sivilisasjoner falt sammen når de ble for sammensatte og komplekse.

Men så nært mennesker lever sine miljø, er det ikke usannsynlig at et vulkanutbrudd forårsaket forandringer som tidens store sivilisasjoner ikke klarte å tilpasse seg og få kontroll over.

Dette er undersøkende journalistikk brukt på en ukjent og dårlig dokumentert fortid. Men er det ikke på ville veier at det er nytt å oppdage?


Av Per Olav Reinton
NRK P2, lørdag 10. august 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg

Denne kommentaren refererer til David Keys bok "Catastrophe. An Investigation into the Origins of the Modern World." Ballantine Publishing Group 2000.