Med bomber treffer du aldri

Av Per Olav Reinton


Det er skrevet bøker om bedragene vi ble utsatt for under Gulfkrigen – om falske fjernsynsbilder, hvor øvelser fra Arizona ble framstilt som krig i Irak, hvor oljesøl fra andre verdener ble plantet i tv, hvor ambassadørdøtre opptrådte som irakske sykepleire.

Vi merker hvor mye informasjonskontrollen også nå betyr, når amerikanerne prøver å stanse den uavhengige Al-Jazeerah-kanalen, med hovedkontor i Qatar, som er inne i Afghanistan.

Men det er ikke tilstrekklig å være skeptisk. Det er akkurat nå vi trenger å skille sannhet fra løgn.

Frykten for løgnene

I den første verdenskrig sendte britiske etteretning ut historier om at tyskerne kokte såpe på sine krigsfanger. Da informasjon om de nazistiske utslettelsesleirene begynte å komme ut i 1943, var det en del som mintes de offisielle løgnene fra den gang – og var skeptiske.

Men så var det sant likevel. Fem millioner mennesker ble systematisk gasset og brent opp før 1945, og informasjonen om det ble oppfattet som propaganda. Pressen i nøytrale land – som Sveits og Sverige – ble bedt om å behandle denne informasjonen med skepsis.

Skepsis er ikke nok. Det er i tider som disse vi trenger sannheten. Krig er en strid om å ha makt og legitimitet til å fortolke situasjonen.

Fortolkningens keisere

Det er i slike tider noenhver kan ha en drøm, som helten hos Henrik Ibsen – i scenen i dårekisten, hvor figuren med det vidunderlige navnet Begriffenfeldt dukker fram bak sfinxen, og han utbryter da han blir presentert
"Fortolkningens Keiser – Peer Gynt".

Fortolkningens keiser Peer Gynt kom hjem ganske fortapt og forhutlet til Solveigs sang. Men i virkeligheten lever de fleste av fortolkningens keisere lenge og får monumenter når de dør, så lenge de kan terrorisere sannhetene og sammenhengene i verden.

Da jeg var på jobb for NRK i Midt-Østen, hengte jeg mikrofonen ut av vinduet. Hvis du er så heldig at du hører bombene, så er det ingen fare, sa folk – med den form for svart humor som utvikler seg i krigs- og krisetider.

Skaper samhold

Jeg leste i internasjonal presse om presisjonsbombing. Journalistene intervjuet flygerne når de vendte tilbake. Og flygere rapporterte at de hadde truffet sine mål.

Men de militære kunne skjule og beskytte seg. Det kunne ikke folk flest. De satt og lå i kjellerne. De var redde. Det hadde de god grunn til. Det var kvinner og barn som var mest ubeskyttet.

Når bombene faller er det bare plass til to følelser: frykt og hat. Sammen skaper frykten og hatet samhold.

Feilslått

Bomber er brukt i femti år for å få folk i kne, både av profesjonelle krigere og terrorismens amatører. Ingenting skapte slikt samhold som blitzen i London, da Hitler sendte sine ubemannede V2-fly for å demoralisere britene.

De allierte la hele Dresden i ruiner på slutten av krigen. Da var den sivile befolkninen som var målet, ikke militær, men Hitler tapte ikke krigen på det. Det var også de sivile som var målet da atombombene ble kastet over Hiroshima og Nagasaki like før japanerne kapitulerte.

Bombene hadde ingen militær betyding. Det var andre grunner til at Japan kapitulerte. Atomvåpen er ikke brukt siden. Ødelegelsene var meningsløse. I Vietnam behersket amerikanerne luftrommet slik de nå gjør i Afghanistan, men de vant ingen krig ved det.

Uten virkning

Siden er bomber brukt mot Kaddafi i Libya, og for å kaste Saddam Hussein i Irak. Det er mer enn ti år siden nå, og Hussein sitter fortsatt, men folk i Irak har aldri i historien hatt det verre. Bomber ble brukt for å røyke ut Milosevic. De plaget ikke Milosevic, som kunne støtte seg til hatet mot bombene og styrke en legitimitt som ellers var ganske møllspist.

Verken terror eller bomber er rasjonelle handlinger. De har aldri nådd sine mål.



Per Olav Reinton
Lørdagskommentaren
NRK P2, 13. oktober 2001