Du blir dum av å lese romaner

Han bodde i 221B Baker Street, Sherlock Holmes, klok og observant. Forfatteren Conan Doyles fortalte om mannen så enkelt og naturalistisk at folk tror han var en historisk figur, akkurat som Tarzan og Dracula. Det var tider, det. Da fortalte skjønnlitteraturen sannheten.

Ikke klok av bok

Noen påstår at det skal være bra å lese romaner. Tull, skriver den svenske forfatteren Ludvig Rasmusson i tidsskriftet Moderna Tider. Å lese romaner har aldri gjort mennesker klokere. Tvertom, det kan være skadelig. "Da jeg var liten leste jeg mye bøker", skriver han.

Han fikk alltid bøker til jul, og farens arbeidsrom hadde bøker fra gulv til tak, og familien gikk til biblioteket for å låne enda flere.

Er middelaldrende damer et ideal?

Nå har han en følelse av at det er moralsk trøkk bak kravet om å lese romaner, men; "Jeg har aldri merket at lesning av romaner gjør mennesker klokere", skriver Ludvig Rasmusson.

"Jeg har heller aldri merket at litteraturkritikere skriver bedre enn andre, enda de burde vite hva kvalitet er", mener han. En kan heller ikke påstå at romaner er nyttige.

På hvilken måte er alle disse romanlesende middelaldrende kvinner et ideal? Forstår de seg bedre på livet enn menn? Det kan man i hvert fall ikke si om de romanlesende kvinner jeg har truffet på, skriver den svenske forfatteren Ludvig Rasmusson i tidsskriftet Moderna Tider.

Fagbøker best

"En gang i tiden gikk vi til romanen for å søke etter sannheten," skriver BBCs politiske redaktør Andrew Marr i den engelske avisa Observer. "Min konklusjon etter å ha lest haugevis av bøker, mange som jeg aldri ville ha kjøpt hvis det hadde vært frivillig, er at den ikke-skjønnlitterære litteraturen er best. Den er stilmessig bedre, den er mer ambisiøs, mer interessant, og ikke minst farligere enn skjønnlitteraturen."

Han ender med å fortelle at det er kommet ut en sjokkerende bok om trilobitter.

Passé skjønnlitteratur?

For et par uker siden ble en skjønnlitterær forfatter invitert til møte i regjeringen. Hans budskap var at politikere måtte lese mer skjønnlitteratur. Det er gammel viten at man kan bli klok av bøker. Men hvor mye vits er det å bruke livet på skjønnlitteratur når det ellers er så mye spennende i verden?

Det er med skjønnlitteraturen som med dampmaskinen, skriver Marr i Observer. Det er som om teknikken nådde toppen på 1870-tallet, bare med forskjell i designen.

Kanskje har vi fått med oss de budskap romanen kunne bringe; kampånden fra Bjørnstjerne Bjørnson og George Bernhard Shaw, de indre konflikter fra Henrik Ibsen, det indre landskap fra Marcel Proust, sannhetssøkingen hos Dostojevskij og Christian Krohg - vet vi ikke en del om det?

Tema nødvendig

En god tekst er avhengig av et skikkelig tema, skriver Marr, og det har mange av fagbøkenes forfattere. Språket deres er engasjert, fordi de er engasjert. Fortellingene deres er engasjerende, for de er engasjert i historiene sine, enten de dreier seg om trilobitter eller Potemkins brev til Katarina.

Mens det gnistrer i fagbokmiljøene, samler mye av skjønnlitteraturen seg i kriminalsjangeren. Når det ikke finnes noe tema i verden å interessere seg for, så er en gårdsfeide med drap et emne.

Repriser

Alle kan gjenkjenne seg litt. Noen følelser sitter da igjen i oss. Skjønnlitteraturen klamrer seg til kriminalgenren. Det er det temaet som er igjen. Og der kan en virkelig snakke om repriser.

Det var så liten avstand mellom Conan Doyles historier og politirapporter slik de ble formidlet i avisene at fiksjonen Sherlock Holmes ble forvekslet med virkeligheten. Folk så etter ham i Baker Street.

Fakta og fiksjon er sant

Etter et hundre år med økende kriminalaktivitet i alle medier, snubler fakta og fiksjon over i hverandre. Så når det skjer virkelige drap på Orderud gård kan det virke som et viktig tema.

Det er ikke bare skjønnlitteraturens skyld. Men jeg er fed up, som det nå heter på norsk. Det er mer fart og spenning i Richard Forteys bok om trilobitter.

Av Per Olav Reinton
Lørdagskommentaren, NRK P2, 14. juli 2001