SE OGSÅ: |
|
 |
ALT OM: |
|
I høst satte Oslo Nye Teater opp "Hvem er redd for Virginia Woolf", der Anne Krigsvoll fikk slå seg løs i en av teaterhistoriens råeste dameroller. Nå er turen kommet til Nationaltheateret, som klasker til med nok en stor teaterklassiker og gir Kjersti Holmen drømmerollen: Blanche Dubois i "Sporvogn til begjær".
 |
Skal du gi Blanche Dubois liv, må du føle på alt fra sterk kjærlighet til rødglødende hat, ydmykelse, desperasjon, hovmod og djup livsløgn. Kjersti Holmen får det til. |
Kjersti tar plass
Vi skjønner at Kjersti Holmen har grini og mast for denne rolla. Blanche Dubois er en dame som tar plass. Skal du gi henne liv, må du føle på alt fra sterk kjærlighet til rødglødende hat, ydmykelse, desperasjon, hovmod og djup livsløgn. Du må ha sylskarp humor, du må være vakker og du må tørre å spille på redselen for at skjønnheten din er i ferd med å falme. Kjersti Holmen gjør alt det der.
Blanche kommer skridende inn i den bunkersliknende leiligheten til søsteren Stella og møter for første gang sin nye svoger Stanley. Trioen blir boende under samme tak og driver hverandre sakte, men sikkert til vanvidd.
Trivelig muskel-Mads
Blanche syns Stanley er primitiv og øver vold mot søsteren med sin ordløse kjærlighet og sine enkle krav til livsinnhold. Stanley jobber på fabrikk, han spiller poker og bowler og trenger ikke prate med kona si så lenge de kan elske heftig i mørket. Stanley syns Blanche er en pretensiøs prinsesse som ydmyker andre ved å demonstrere sin egen dannelse og sans for kunsten og litteraturen. Stella står i mellom og forsøker å temme aggresjonen som bygges opp fra begge sider.
Mads Ousdal gjør overbevisende øvelser som primitiv oksemann med mye muskler og begrenset ordforråd. Skal vi være dønn ærlige (og litt sånn passelig sjåvinistiske) er det ganske trivelig å være på teater når unge Ousdal brasker omkring i singlet og er karslig. Man tar seg i å beundre ham. Det sier vel endel om at hans talent når han kan lage primaten Stanley attraktiv.
 |
Blanche flytter inn til søsteren Stella og svogeren Stanley. Trioen driver hverandre sakte, men sikkert til vanvidd. Foto: Nationaltheatret. |
Tøff birolle
Trine Wiggen blir bokstavelig talt skvisa mellom de to andre og ender som en ganske sped og passiv Stella. Og så sliter hun litt med gravid-ganglag på tolv centimeter høye hæler.
Men Wiggen får uansett ros og pluss i margen for å tørre å stå imot både Anne Krigsvoll og Kjersti Holmen på scena i løpet av et halvt år. Hun spilte birolla i "Hvem er redd for Virginia Woolf", nå gjør hun det i "Sporvogn til begjær". Ikke redd for utfordringer, den dama!
Mangler magnetisme
"Sporvogn til begjær" er en tekst som svetter og drypper og banker og slår. Du sitter i salen og tenker at jaggu er det sant at dette trekantdramaet hører hjemme på klassikerhylla.
Oppsetningen på Nationaltheateret gjør ikke skam på fortellingen, men mangler noen prosent på intensitet. Stanley og Blanches roller blir best hvis skuespillerne evner å balansere på knivseggen mellom tiltrekning og avsky. Ousdal og Holmen gjør følelsesmessige styrkeløft med hver sin rolle, men klarer ikke helt å få til den sjuke magnetismen som skal oppstå mellom dem.
Nå skal man være sinnssvakt forsiktig med å insinuere at skuespillere sliter med å skille privatlivet sitt fra scenelivet. Men kan det vel hende at den underlige dynamikken har noe å gjøre med det faktum at Mads far Sverre er kjæresten til Kjersti.
Av
Anne Sandvik Lindmo