Poetokratiets problem

SE OGSÅ:

Ingar Sletten Kolloen

- Etter 1905 var det veldig mange mennesker som følte takknemlighet mot dikterne og de intellektuelle, fordi det var en kamp som ikke ble ført av fotfolket i form av soldater, siden det ikke ble krig. Det ble ikke minst en kulturkrig. Og den vant Norge. Derfor ble alle de som gikk foran og brukte ordet, satt veldig pris på.

Men mange diktere var veldig aggressive ikke bare i ordbruken, men også i valget av hva slags aksjonsform man skulle ha. Knut Hamsun for eksempel oppildna folk til å gå til krig om nødvendig, og skrev kampdikt og slike kampmanifest, hvor han skrev at svensken var det ingen grunn til å være redd fordi nordmannen var bedre til å sloss.

Hamsun (her i TV-serien) skrev kampdikt

Det er viktig å ha for seg at fra 1814 og fram til 1905 gikk det for seg to typer løsrivelseskamper i Norge. Man fortsatte å sloss for å bli fri fra Danmark, fordi vi levde i et veldig kulturelt fellesskap med Danmark.

Tenk bare på kampen om forlagene, som foregikk helt frem til etter 1905, da dansk Gyldendal var det enerådende forlaget i Norge. Og så kom det opp norske forlag, ikke minst Aschehoug som begynte å ta opp kampen mot dette herredanske forlaget. Danskene forsøkte å gjøre det halvveis norsk, sminke det med norske farger. Men da lot man seg ikke lure og bokhandlerne gikk til boikott av forlaget.

På område etter område kjempet norske diktere og norske kunstnere seg fri fra de danske båndene. Man ville ikke lenger ligge under det danske kulturimperiet. Og parallelt med dette, så sloss man mot Sverige. Men Norge har aldri hatt et nært kulturelt fellesskap med Sverige. Så det foregikk to kamper. I forhold til Sverige var det først og fremst en politisk kamp.

Nasjonsbygging

I dag er norske aviser først og fremst patriotiske når det gjelder sport. Men jeg har lest i gamle aviser fra 1800-tallet og tidlig 1900-tall, og den gangen var man kolossalt patriotiske når det gjaldt kultur. Når nordmenn gjorde det godt innen teater, musikk, litteratur, og så videre, var det svære oppslag i avisene.

Og dette handler om nasjonsbygging, at et lite folk hele tiden trenger å bli fora med store menns bedrifter. Og da hadde vi de store oppdagerne, og så hadde vi kulturmenneskene, og en og annen vitenskapsmann, men de var det ikke så mange av.

Så jeg tror ikke det er mulig å overvurdere betydningen av norske kulturarbeidere, for å bruke et moderne uttrykk, som entra verdensscenen på 1800-tallet, og hva det betydde for forståelsen i Norge for at vi var en nasjon som nå måtte bli helt selvstendig.

Bjørnson var ikke bare en sgtemme, han var et helt talekor. Og etter hans død ble det et stort tomrom som måtte fylles.

Da Bjørnson dør i 1910 ble det en plass ledig. Et stort tomrom oppstår, for Bjørnson han var så mye mer enn dikter. Han var kanskje den fremste samfunnsdebattanten gjennom mange, mange år. Han grep stadig inn i aktuelle saker. Og først når Bjørnson hadde gitt sin oppfatning av en sak, var saken skikkelig aktuell. Da kunne man begynne å debattere den.

Bjørnson fylte det man kaller poetokratiets hovedfigurs rolle, som ingen andre hadde gjort. Det begynte først med Henrik Wergeland, og det fortsatte med Bjørnstjerne Bjørnson. Ibsen gikk aldri inn i en slik samfunnsrolle at han skulle si masse ting, men Bjørnson elska det, og agerte kolossalt i offentligheten. Og når han døde, ble ikke bare én stemme borte, for han var jo et svært talekor, denne Bjørnson. Og hvem skulle da fylle den plassen?

Flere aviser, blant annet daværende Verdens Gang, sa at denne plassen må fylles av Knut Hamsun. Knut Hamsun var 51 år, men han hadde tulla med årstallene sine, så hele Norge feira hans 50-årsdag med svære oppslag i avisene, banketter og festaftener. Men Hamsun vegrer seg. Han er veldig ambivalent, for han er en introvert dikter i den forstand at han ønsker å sitte i fred og ro og dikte, og han liker ikke å opptre i offentligheten.

Hamsun fra blotter til kikker

Men samtidig forandrer Knut Hamsun seg omkring den her tida. Han blir mer og mer en samfunnsdikter. Det blir mindre og mindre sjel og mer og mer samfunnskritikk i diktingen hans. Vi ser at Hamsun ikke bare skifter tema fra individ til samfunn – han skifter også posisjon som dikter. Og det gjør han ved at han går fra å være blotter til å bli kikker.

Den eldre Hamsun inntar allviterens posisjon

Han skrev "Sult" og "Mysterier" og "Pan" hvor han bretta ut sjelelivet, ganske mye sitt eget. Så beveger han seg mer og mer over i en posisjon hvor han liksom trer litt til side fra seg sjøl og så lenger og lenger ut. Til slutt sitter han med et marionetteteater av skikkelser, og så spiller han på dem og ser hva de foretar seg. Samtidig innfører han en veldig allvitende fortellerstemme.

Nøyaktig den samme utviklingen gjennomgår Hamsun som samfunnsmenneske. Han har ikke vært så veldig opptatt av samfunnet, men nå endrer det seg. Han sitter og betrakter samfunnet og blir mer og mer allvitende. Og det er en veldig farlig posisjon å innta. Hvis du skal kommentere samfunnet og tror at du er allvitende – og det alle andre ser er feil – da blir du en person som begår store feil.

Misforstått allviter

Og når du har Hamsuns kraft til å formidle det du tror du ser, så kan det bli en ganske underlig samfunnsanalyse av det. Og det som skjer med Hamsun, er at han blir mer og mer reaksjonær. Det går aldri opp for Hamsun at han mangler den politiske distanse en god samfunnsanalytiker skal ha.

Husk at veldig mange diktere er mennesker som føler seg suverene når man dikter, for det har noe med diktningens magi å gjøre. Skikkelsene de selv har skapt blir nesten levende personer. Og Knut Hamsun er et ekstremt eksempel på den suverene dikter, som også opplever at han er suveren på andre arenaer.

Når han analyserer samfunnet, tror han at han er like suveren i sin beskrivelse, som når han dikter. Og det er jo noe av det farligste som er, for det er baksida av dette poetokratiet. Dikterne og kunstnerne som førte Norge inn i en ny tid – disse åndelige førerne, de kan også føre folket feil.