Hamsun og Bjørnson

SE OGSÅ:

Ingar Sletten Kolloen

Så kommer Hamsun til København for å bli dikter, og der bare skratter de av denne bondegutten, fordi det han har skrevet er håpløst gammeldags. Og så drar han til Bjørnson, og appellerer til han, og sier se her hva Hegel i København har refusert.

Og Bjørnson bare rister på hodet, fordi Hamsun prøver å etterligne Bjørnson slik han skrev for 15-20 år siden. Han er altså fullstendig akterutseilt. Og det forteller om hvilken avstand det var mellom kultureliten i København og Christiania, og de som bodde i utkanten. De fikk ikke tilgang på bøkene.

Hamsuns beundring for Bjørnstjerne Bjørnson (her i TV-versjon) ble utsatt for mange påkjenninger.

Men Knut Hamsun næret en sterk beundring for Bjørnson, fordi han hadde åpna hans litterære porer. Men det forholdet var utsatt for vanvittig mange harde påkjenninger. Hamsun var så fæl mot Bjørnson, at det er ikke til å tro. Men Bjørnson så etter hvert Hamsuns storhet, og viste seg som en utrolig raus person.

Og da Bjørnson fikk nobelprisen i 1903 rykka Hamsun ut og sa: Dette svin har solgt seg til svenskene for hundre og 140 000 kroner (det var som flere millioner nå).

Bjørnson var 71 år, og da skriver Hamsun at Bjørnson ikke bare er blitt gammel, men han er blitt gammel på en slik måte at han tror han er vis. Men han er jo veldig dum som gjør det her. Så Hamsun opplevde Bjørnson som en landsforræder i 1903.

Jeg har ofte tenkt på om Knut Hamsun i 1940 og under og like etter krigen, noen gang huska de hånende orda han sendte Bjørnson den gangen. For da var Hamsun litt over 70, og tror åpenbart han er meget vis, der han tar sine fatale, politiske standpunkter.