Hamsun og Munch

SE OGSÅ:

Ingar Sletten Kolloen

"Sult" er en bok om en mann som går omkring i Christiania, and that’s it. Det er ingen handling utover det. Han møter en kvinne, han møter en politimann, han møter noen mennesker, men ytre sett er det ingen spennende handling som driver det hele fram. Det som gjør det spennende, også den gang for de som likte boka, det er det indre livet hos dette mennesket.

For en av de første gangene i verdenslitteraturen klarer en dikter å skildre sammenhengen mellom de impulsene han får inn, hva slags tanker og forestillinger han gjør seg, og handlingene det utløser. For oss i dag er dette her selvfølgelig, sjøl ukebladforfattere skriver om det i dag.

Men i 1890 var dette noe helt nytt i verden. Dostojevski hadde begynt med det, et par franskmenn, en svenske som het Ola Hanson. Men det var ingen utenom Dostojevski og Hamsun som gjorde det med den språkindeligheten og intensiteten og dødsforakten.

Hamsun bruker seg selv i "Sult".

Det Knut Hamsun gjør er at han bruker seg sjøl. Og det bekrefter han gang på gang i brev, at han var så redd at han var inne på tanken å ikke utgi under eget navn, for man utleverer jo ikke seg sjøl på den måten som han gjorde. Så han ikke bare ser inn i seg sjøl, men det er akkurat som han river løs nervetråder fra sin egen organisme. River dem opp, studerer dem, beskriver dem, og prøver å sette dem på plass igjen.

Han har et fantastisk bilde hvor han sier at Vårherre har stukket en finger ned i hans nervesystem, og rota noe skikkelig rundt, slik at alt er kommet i uorden. Og hvorfor har Vårherre gjort det. Jo, det er to grunner. Den ene er at Vårherre vil straffe ham. Eller den andre grunnen er at han skal gjennom en lidelseshistorie for å oppnå noe stort.

Det handler om noe mer enn det ene mennesket. Det handler om mennesket og gudsmaktene. Og den er forferdelig blasfemisk, men i senere versjoner så tar han vekk all blasfemien, gudsfornektelsen, alle de tingene. Og jo flere år som går, og jo flere revideringer som går, så blir det også mer og mer en bok som handler om mennesket og gudsmaktene.

Men det finnes ikke samfunnskritikk i "Sult". Og det er også noe nytt. For nå hadde norske forfattere og europeiske forfattere skrevet bøker om hvor jævlig samfunnet var, hvor urettferdig det var, i bok etter bok.

Det som skjer er at 1880-årene hadde vi realismen, samfunnsdiktningen kan du si. Og det er helt naturlig at de nye generasjonene har et opprør mot det bestående. Man vender på en måte tilbake til romantikken, men man kan jo ikke skrive bondefortellinger.

Det handler om fremmedgjøring

Det Hamsun gjør er å beskrive det helt nye som skjer i menneskelivet, nemlig at vi blir fremmede for hverandre. Hamsun kom jo fra et bondesamfunn, der hvert enkelt menneske var plassert i et system hvor man hadde en funksjon. Og hvert enkelt menneske var avhengig av det andre.

Men Knut Hamsun i liket med hundretusener, så reiser de enten til Amerika, eller de reiser til de store byene, og blir byborgere. Og da blir man ikke lenger avhengig av hverandre, man blir lønnsmottaker. Man går på jobb, man jobber der, så går man hjem. Og man kjenner ikke naboen, man kjenner ikke menneskene man treffer på gata. Dette kalles å bli fremmedgjort.

Edvard Munchs skrik

Dette blir det nye store temaet i litteraturen og i kunsten. Og det er statistisk helt umulig, men likevel et faktum, at i lille Norge hvor det nesten ikke bor mennesker, så oppstår det to genier som gjør akkurat det samme. Den ene heter Knut Hamsun, og den andre heter Edvard Munch.

Og de gjør nøyaktig de samme tingene. De maler og skriver det indre livet til menneskene, det fremmedgjorte mennesket. Munch har et fantastisk bilde som heter "Aften på Karl Johan", hvor menneskene går forbi hverandre helt stive i blikket. De har ingen kontakt med hverandre. Og det er akkurat det samme som Knut Hamsun gjør med "Sult" og "Mysterier".

Hamsun har helt spesielle forutsetninger for å skrive psykologisk litteratur. Knut Hamsuns mor var et nervemenneske. Hun hadde veldig harde anfall av det vi i dag vil kalle sinnssykdom. Og han har gjenkjent mye av moras nervemenneske i seg sjøl, for det her gikk jo i slekten. Men han klarte å bruke det til å forstå nervemennesket.

Den andre forutsetningen, det var det at han hadde et språk. Knut Hamsun øvde i ti år, han nekta å skrive en eneste klisjé. Han lette hele tiden etter det han sier sjøl, å sprenge språket. Ikke å skape et nytt språk, men å sprenge det. Å sprenge det fra innsida.

Og det samme vet vi jo at Munch gjorde med fargene. For det som er Munchs store ting, er at han brukte fargene på en helt ny måte, sprengte fargene og formene for å skape sin nye kunst. Nøyaktig det samme som Knut Hamsun gjør.