Hamsuns arroganse

SE OGSÅ:

Ingar Sletten Kolloen

Hamsun hadde skrevet en liten del av "Sult" i et dansk tidsskrift i 1888, som fikk en fantastisk mottakelse. Da sto de store litteratene i København fram og sa at nå har Norge og Norden fått en ny stor dikter. Så endelig hadde Hamsun nådd sitt mål, nemlig å skrive litteratur som ingen andre hadde gjort før.

Så setter han i gang og skriver mer på Sult. Og et og et halvt år senere utkommer romanen "Sult" slik vi kjenner den, hvor denne novellen er en del av romanen.

Hamsun venter store ovasjoner. Men det som skjer, er at de som synes at denne novellen var bra, de synes at nå er det alt for mye galskap, alt for mye Knut Hamsun. Han står på en måte i veien for seg sjøl, sier de som holdt novellen opp som noe veldig unikt. Det er kun en person som egentlig sier at han er fortsatt en genial dikter.

Beskyldt for asylkunst

Da Knut Hamsun fikk på trykk denne novellen som er en del av Sult, da sa man at noe slik har man ikke lest før. Når han da skrev en stor bok om det samme, så er det ikke lenger genialt for de samme kritikerne. Da er det asylkunst, det er en gal manns dagbok. Så en smakebit av dette forvirrede, ekstreme mennesket, det var flott, men en lang historie - det hørte ikke hjemme i litteraturen. Det hørte hjemme på asylet.

Hamsun blir forferdelig lei seg for kritikkene

Knut Hamsun var forferdelig lei seg, også overraska. Han hadde trodd at han nå var virkelig geniforklart. Og det var det all grunn til, det vet vi jo nå senere. Men Hamsun var overbevist om at han hadde skrevet en helt enestående bok. En slik bok er aldri skrevet i verdenslitteraturen, sa han i et brev.

Men han fant veldig fort frem til hva det skyldtes at man ikke aksepterte han. Det skyldtes det han kalte de fire profeter; Kielland, Ibsen, Lie og Bjørnson. De var ikke bare så store at de overskygga andre - det var også det at den litteraturen de skrev, den gjorde at kritikerne ikke skjønte det nye.

Så Hamsun var meget ekstrem for å kunne ta knekken på de her fire dikterne. Ibsen var verdensberømt og skuespillene ble spilt over hele verden. Bjørnson var berømt i store deler av Europa. Kielland og Lie fikk også oversatt sine bøker til mange land i Europa. Så det var ikke noen smågutter som han gikk løs på.

Dikterne var ikke menneskekjennere

Ibsen var en sfinx uten gåte, mente Hamsun til tross for at han var begeistret for Peer Gynt.

Men han avfeide alle fire, og sa de er menneskevenner – de er ikke menneskekjennere. Og vi som skriver litteratur må være menneskekjennere. Så jeg går til angrep på den store, verdensberømte norske litteraturen, sa han en smule sarkastisk, fordi den mangler noe helt vesentlig, nemlig innsikt i menneskesinnet.

Knut Hamsun var meget hard i sine karakteristikker. Henrik Ibsen, denne store dikteren, kalt Hamsun for "Dette lille vesen" og "en sfinks uten gåte". Og ifølge Hamsun skriver Bjørnstjerne Bjørnson som en husapoteker, han leverer liksom ting som lindrer greie plager, men det er ingen dybde, ingen gåte, ingen inntrengning i menneskesinnet.

Og det er veldig rart, fordi at Knut Hamsun var utvilsomt begeistret for Peer Gynt. Det fortelles at han siterer Peer Gynt da han var i ungdommen, reiste seg opp på bord og stoler, og deklamerte deler av Peer Gynt. Og han kunne sin Ibsen, men han kunne ikke tåle at Henrik Ibsen var så verdensberømt. Og derfor så blir han helt ekstrem i sine synspunkter.

Og dette er et karaktertrekk som følger Knut Hamsun gjennom hele livet. Han er ikke nyansenes mester. Han er helt ekstrem i sine karakteristikker og i sine synspunkt. Og det gjør han til sitt livs store seier, med den kunsten han skaper og får nobelpris og blir en av verdens store diktere. Men i det ligger jo også hans livs tragedie, rent politisk, at han ikke evner å finne nyansene i det politiske liv.