Den unge Knut Hamsun

SE OGSÅ:

Ingar Sletten Kolloen

Hamsun hadde en stor drøm, en umulig drøm, om å bli dikter. Og da han sa det i sitt hjemmemiljø, så bare skratta de. Han skulle bli skomaker, eventuelt snekker. Og han kunne bli skomakermester hvis han skikka seg vel.

Og det var så fjernt fra det miljøet, at det er omtrent som min 15-årige datter skulle komme til meg og si at hun skulle bli den første astronauten på mars. Diktere var noe man var når man bodde i København, og var en del av borgerskapet.

En kvinneforfører

Hamsun anno 1886

Hamsun er en utrolig flott mann, nesten to meter høy, atletisk skikkelse, og et blikk som forfører kvinner. Han har lært hvordan en skal opptre, men hans bygdebakgrunn skinner stadig igjennom. Men han har lært seg et nytt språk, dansk-norsk.

Fra han er 14-15 år og hele livet veksler han mellom å sitte i isolasjon og skrive, og så går han ut av denne isolasjonen. Og da er han veldig utagerende når han er sammen med andre, uhyre sosial og uhyre dominerende i alle mulige sammenhenger.

Han kommer etter hvert til Christiania og Københavns borgerskap. Men han er ikke akseptert, han er på utsida - liksom litt mellom hovedinngangen og kjøkkenveien. Han lærer fort at å forføre damene deres, det er inngangen til borgerskapet.

Han har ingen hemninger med hva han tror er mulig. Og vi prater jo om et geni, selv om ingen vil akseptere og skjønne det. Han har geniets underlige selvbevissthet, eller tross ved at han ikke lar seg knekke. Og ingen ting er umulig. Så det er en ganske ekstrem natur som veldig tidlig utfolder seg i møtet med borgerskapet i Christiania og København.

Hamsun og Nansen

Hamsun i TV-serien latterliggjør Nansen for Stian

Da Nansen kom tilbake etter å ha gått på ski over Grønland sammen med noen kamerater, da kom samtidig Knut Hamsun til Christiania etter å ha vært borte i flere år. Og Hamsun hadde hatt suksess i København, etter å ha holdt på i ti år å prøve å bli dikter. Endelig hadde han klart det.

Så reiste Knut Hamsun til Norge for å bli anerkjent også i Norge. Og den anerkjennelsen kom, syntes han sjøl, helt i skyggen for Nansen. For Nansen ble tatt imot av titusener av mennesker i Christianias gater. Så Hamsun rykker ut i Dagbladet med en stor artikkel. Han har to meget klare synspunkter. Det ene er at Norge må slutte å sulte sine store menn, slik at de må reise ut, som han. Og det andre er at Norge må slutte å hylle ubetydeligheter.

Hamsun har for så vidt rett, fordi Nansen hadde tatt seg en skitur, mens Knut Hamsun utforska litteraturen på en slik måte at etter at han hadde skrevet "Sult" og "Mysterier" i 1892, så måtte man skrive romaner på en annen måte. Så det er ingen tvil om hvem som var størst av Fridtjof Nansen og Knut Hamsun.

Men Hamsun nekta seg på en måte ingen ting, også i sin selvhevdelse. For de fleste andre ville jo være litt forsiktige med å gjøre det så tydelig. Han gjorde noen spinkle forsøk på å skyve Kielland, Garborg og andre foran seg, men det var han, Hamsun, det jo handlet om.