Den nye Peer Gynt

SE OGSÅ:

Eyvind Solås   Tellefsen om Bulls betydning, modell for Peer Gynt   Harald Sæverud   Ludvig Irgens-Jensen

Når det gjelder Harald Sæveruds nye scenemusikk til Peer Gynt, så er det faktisk ikke Harald Sæverud vi må begynne å snakke om. Men teatersjef Hans Jacob Nilsen. Han var radikaler, en kommunist uten direkte å være medlem av partiet. Men han var radikal politisk og også kunstnerisk.

Edvard Grieg

Han var i Sverige under krigen og spilte Peer Gynt selv der. Og de brukte Griegs musikk. Men så stanset han opp, og tenkte at når freden kommer og jeg kommer tilbake til Norge, da må vi gjøre dette på en annen måte. For er det ikke sånn at Edvard Griegs musikk, den bygger på en måte et romanisk stillas omkring det som er Ibsens budskap. Hans Jacob Nilsen tenkte at når han personlig skal sette opp Peer Gynt, så vil han ha bort dette stillaset.

Fjerne det romantiske

Han vil at når folk går fra Peer Gynt-forestillingen hans, da skal de gå fra den som fra en hvilken som helst annen Ibsen-forestilling. Vi skal ha bort dette romantiske. For å få en virkelig revolusjon i synet på Peer Gynt, så skjedde det på mange felter. Først og fremst det at han ville ha nynorsk som hovedspråk, han ville oversette Ibsens tekster til nynorsk. Det vil folk legge merke til, tenkte han.

Men så tenkte han at selvfølgelig skal jeg ikke bruke Grieg. Hvem i Norge kan lage ny musikk til Peer Gynt? Det må være en komponist som er kontroversiell, som er på sett og vis musikalsk ironiker, men samtidig har såpas mye poesi i seg, at stoffet blir virkelig stofflig. Hvem kan gjøre det, jo, det er Harald Sæverud.

Harald Sæverud

Og så skrev han et brev til Harald Sæverud i mars 1947. Og da sitter Harald Sæverud sammen med sønnene sine, og leser legenden eller myten om Peer Gynt i Asbjørnsen og Moe. Og så sier Sæverud selv, jeg håper det er sant, men han har sagt det selv, og så plutselig sier det klikk i postkassen, og der ligger det et telegram eller rettere sagt et brev fra Hans Jacob Nilsen, hvor det står: kan ikke du skrive musikk til Peer Gynt. Du er den eneste som kan dette, du har humoren, du har poesien. Jeg kjenner deg, du må gjøre dette.

Ferdig på et halvt år

Han visste hvordan han skulle te seg overfor en kanskje motvillig komponist. Og Sæverud, han tenker seg om en dag, og neste dag sier han at jeg kommer til Oslo i begynnelsen av mars, og så skal vi snakke videre om det. Og så begynte han å skrive musikken, og ble ferdig på under et halvt år. Den lå ferdig i 1947.

For å gjøre en lang historie kort, så hadde denne Peer Gynt-oppførelsen til Hans Jacob Nilsen på det norske teater premiere i mars 1948. Og det ble en stor suksess, ikke minst på grunn av Harald Sæveruds musikk.

For denne musikken underordnet seg hele Ibsens stoff. Det ble ikke musikk der og teater der, men det gikk liksom i ett, nesten som en slags form for filmmusikk. Han skrev antiromantisk musikk. Du skjønner det at Hans Jacob Nilsen ga ut et skrift like før denne framføringen, som het "Peer Gynt, et antiromantisk verk". Og der skrev Harald Sæverud, Hans Jacob Nilsen og Rytter.

Men det som skjedde, og som er så viktig med denne forestillingen, er at man vurderte Peer Gynt helt annerledes etter krigen enn man gjorde før krigen, med Nasjonalteaterets romantiske stillas om Ibsens stoff. Dette stillaset måtte bort, det var rett og slett flaut å spille en sånn romantisk Peer Gynt etter krigen. Derfor måtte det skje noe nytt. Og det var en revolusjon, en virkelig revolusjon.

En helt ny Peer Gynt

Og det ble en suksess på alle måter. Og etter dette så har Peer Gynt ligget åpen for instruktører, for skuespillere, og ikke minst for komponister og for koreografer. Slik at det banet en ny vei for Peer Gynt. Så i dag er det jo ikke noen sensasjon om noen gjør noe med Peer Gynt. Men det var det den gangen. Det var et falsk nasjonalsmykke, sa Hans Jacob Nilsen.

1948-oppsetningen gjorde det mulig å fornye Peer Gynt og gjøre stykket levende også i vår tid.

Men det er klart at dette hadde mye å gjøre med norsk kulturliv overhodet. Det hadde med språket å gjøre, og hvordan man skulle oppfatte Peer Gynt. Og tenk når Harald Sæverud skriver om Solveigs sang, for eksempel, så bruker han et språkbruk som folk etter krigen vil kjenne seg igjen i. han sier at denne musikken skal være som en solstrime i en fangecelle, for det visste jo alle hva var.

Grieg og Peer Gynt, det er et underlig ektepar. For da Edvard Grieg fikk oppgaven å skrive musikken til Peer Gynt, så likte han det ikke. Han syntes ikke dette var noe, og syntes den rett og slett var for realistisk. Han hadde ikke sans for det. Men etter hvert så fikk han det. Og hva var det som gjorde at han ble inspirert. Jo, det var naturligvis Solveig – lengselen, lengselen. Og så fikk han for seg at kanskje var Peer Gynt lengsel i forkledning. Og dermed kom den gode Grieg i gang med denne musikken, og skapte et romantisk verk. Og Peer Gynt blir da en strålende nordmann. Det er typisk norsk å være god, ikke sant.

Grieg kontra Sæverud

Harald Sæveruds Peer Gynt er en slyngel, en ordentlig realistisk slyngel. Og musikken må selvfølgelig ha et visst preg av det. Den må understreke en realistisk oppfatning av Peer Gynt. Peer Gynt var ingen stor kunstner, det var en vanlig banditt, som gikk omkring og spradet i vår verden. Men Sæverud, om han ikke var direkte romantisk, så hadde han veldig klart for seg at det måtte ikke bare bli gråhet. Det måtte også være poesi i denne realismen. Slik at Sæveruds såkalte realistiske musikk, den har veldig mange poetiske drag, men på en helt annen måte enn Edvard Griegs musikk.

Grieg ser på Solveig som et symbol som ikke forandrer seg, som bare er der. Denne nydelige sangen, denne drømmen om en slags Jomfru Maria her i verden. Det er et stort sangerinnenummer. Sæverud var ikke mindre betatt av Solveig han heller, men hun var ikke noe symbol på samme måte som hos Edvard Grieg. Hun var en helt vanlig kvinne, som lengtet etter Peer. Og hva slags musikk kommer det ut av en helt alminnelig kvinne som er veldig forelsket, hva slags musikk er det. Og da gikk han mye lenger enn Grieg i forenkling. Han gjorde det helt enkelt, nesten uten noen instrumenter i det hele tatt, og hvor han la veldig vekt på ordet, hvert eneste ord, på setningsmusikken.

Og jeg traff jo Sæverud, og vi snakket om Solveig, hans Solveig. Og hun var for det første foranderlig, og det er klart at når Solveig var en gammel dame, så var det ikke så mye knyst det kunne komme ut av henne. Da tenkte han helt realistisk. Han tenkte at hun er ikke sangerinne, men hun er jo så glad i Peer. Og så kommer det noen enkle strofer ut av denne gamle kvinnen som er sett realistisk. Men det er jo også poesi.