Det er ting som tyder på at høgblokkar kan få ein ny giv som bolighus i fleire norske byar, og fagfolk og politikarar diskuterer denne buforma.
Ho som særleg har inspirert På livet laus å interessere seg for høgblokkar er ein dansk forfattar, Camilla Christensen, ho fekk i fjor den danske kritikarprisen for romanen ”Jorden under Høje Gladsaxe”. På 1960-talet flytta ho som åtteåring til den nye drabantbyen Høye Gladsaxe i utkanten av København:
”På steder som Høye Gladsaxe blir man nemlig aldri noen gang større enn det man var, selv om man blir voksen. For når man vender tilbake, sentimentalt eller av bolignød, er blokkenes slagskygger ikke blitt mindre.”
(Frå ”Jorden under Høje Gladsaxe” av Camilla Christensen)
Søtt og surt
Roy Jacobsen, Anne Cath Vestly og Dag Solstad har skrive både søtt og surt om å bu i norske høghus og drabantbyar, Tove Nilsen har skrive to oppvekstromanar frå Bøler:
”Hver dag kom nye flyttelass, det skulle toogsytti til for å fylle opp én høyblokk. Nå blei alt stilt til skue, det vi eide og ikke eide. Mødrene våre så forlegent til sida og favna forsiktig sine egne ungjentedrømmer der de bar inn hyrdegrupper og nipsdanserinner og soveværelseslampetter i rosa silke. Fedrene våre sjaua og sleit sammen med øltørste flyttemenn og hadde mer enn nok med å bekymre seg over tyngen av tomme lommebøker.
Sjøl stilte vi bevæpna med teddybjørner og trehjulssykkel og en drøm om å få ha hest og gris på verandaen. En hær av unger som ved første møte med blokka la nakken bakover i stolt forvissning om at vi skulle bo i landets høyeste hus.
Vi skulle befolke skyskrapere!”
(Frå ”Skyskraperengler” av Tove Nilsen)
På spørsmål om vi er i ferd med å få ein ny giv for høghus, svarar Jon Guttu, arkitekt og forskar ved Norsk Institutt for by- og regionforsking, at han trur vi vil få nokre høghus i sentrale strøk av norske byar framover.
Og arkitekt Frederica Miller deltek som økologisk orientert arkitekt i firmaet Gaia i debatten om høgblokkar, og ho seier at det kan sjå ut som vinden i alle fall delvis har snudd i synet på høgblokkar. Oslo by har nettopp laga ein rapport om høghus, der dei tillet plassering av høghus enkelte stader. Og den nye utbygginga i Bjørvika omfattar også høghus.
Svært skadelig
Forskningsrådet har nyleg gitt støtte til ei større undersøking av Oslofolks syn på å bu i høgblokkar og drabantbyar, og det kan ein kanskje også tolke dit at noko er i emning på dette området.
Både danske og norske fagfolk og politikarar vart inspirerte av høghusbygging ute i Europa etter krigen, mange byar låg i ruinar og det måtte skaffast nye husvære raskt. Tidleg ute var Marseille, med den kjempedigre Le Courbusier-blokken. I Oslo og andre byar voks drabantbyar med høghus fram på 1950- og 60-talet, men rundt 1970 snudde vinden: rapportar frå England om at boligområde med høghus skapte kriminalitet og sosiale problem, var ein viktig faktor. Og Ammerud-rapporten, sjølv om mange som budde der trivdes, vart også tolka slik at denne forma for boligbygging ikkje hadde framtida for seg.
”De skriver om oss i avisene. Politiet har gått til storaksjon mot bøllene fra Blackgjengen. Fra Kontraskjæret og Youngstorget og Stripa har en hel gjeng kommet brølende med tuperte eksosryper bakpå motorsykkelmonstrene sine – døden på veiene. I de store avisene står det at vi bor i en soveby midt i en steinørken. En journalist skriver at barn som vokser opp i grå murblokker mister fantasien. En annen skriver at kvinnene i drabantbyer blir erotisk understimulert fordi de ser for få menn.”
Alt sammen skal være svært skadelig.
(”Skyskraperengler”)
Steder uten fortid
Med sine minne frå ein barndom i Høye Gladsaxe spør Camilla Christensen:
”Finnes det steder uten fortid? Steder der det ikke engang presser seg en knapt hørbar hvisking opp fra grunnen, om tidligere hendelser, små eller store, mineralske, botaniske eller zoologiske? Steder der den historiske tausheten skaper et vakum, en dump stumhet, et trykk for ørene, slik at man er nødt til å synke eller gape?
På det stedet som fikk navnet Høye Gladsaxe gikk ikke arkeologene i veien lenge. De samlet i all hast opp noen biter fortid og forsvant raskt med en gammeldags, brun skoleveske full av flintstein og et hastig nedrablet kart over en boplass fra yngre steinalder. Deretter overlot de stedet med hele dets fortid til den storslåtte, visjonære nåtid, til kranene, gravemaskinene og betongblanderne som skulle overdøve fortidens hvisking.
Da maskinene dro sin vei, var alle sølehull fylt av asfalt og sement. I løpet av to år strømmet sju tusen mennesker til fra inneklemte toromsleiligheter i bysentrum for å nyte alle moderne bekvemmeligheter, samt lys, luft, plass, utsikt og nyanlagte akebakker. Da var det intet synlig igjen av historien, av fortiden, verken den nære eller den fjernere. Ikke engang Lundegård, gården der Danmarks berømte filosof Søren Kierkegaard for knapt et par hundre år siden falt ned fra sin grandonkels pæretre.”
(”Jorden under Høje Gladsaxe”)
Hardt klima
Det blir ofte vindfullt mellom høgblokkane, høge hus skaper lokale vindkast. Og sola har vanskar med å nå ned til bakken:
”Solen står skrått inn fra sør, en lav vintersol som Arthur bare ser som smale, lysende striper mellom blokkene på begge sider, der han går over den halvtomme parkeringsplassen. Hans egen blokk kaster en vinterskygge så lang og bred at den ikke bare dekker parkeringsplassen foran bygningen, men også Høye Gladsaxes lekeplass med gress og stikkende småbusker. Arthur skutter seg i slagskyggen. Blikket hans følger lengselsfullt det smale solfeltet som faller inn over fellesvaskeriet mellom blokkene.”
(”Jorden under Høje Gladsaxe”)
I Bodø har det vore på tale å bygge høghus ved havet – med tanke på norsk klima vil mange fagfolk hevde at det er ein vidløftig ide. Guttu er også skeptisk til høgblokkar i Bjørvika i Oslo, blant anna fordi dei kan stengje for at ureina luft kan slusast ut mot fjorden.
Men samtidig kan Guttu godt tenkje seg å bu i høgblokk, med utsyn og trekroner utanfor vindaugo. Men å bu i høghus med barn kan han ikkje tenkje seg.
Frederica Miller synest minusa er mange, blant dei er høgare energiforbruk, og høghus i sjølve byen skaper sjeldan hyggelege gaterom.
I Høye Gladsaxe snakkar hovudpersonen Arthur ein dag til eit taust barn som veiter vårvatn mellom blokkane:
”- Du er nødt til å øve deg for å lære og skrive navnet ditt. Hver gang du skriver en A, graver A-en elveløpet A inne hjernen din litt dypere, og så er du blitt litt dyktigere til å skrive A.
Barnet tier, men ser stadig på ham.
- Og slik er det med alt, fortsetter Arthur. – Alt vi opplever, hører,ser,lukter, gjør, tenker, farer gjennom hjernen og lager et spor. Og hvis man stadig hører, ser, lukter, gjør det samme, graver sporene seg dypere, og så blir det selvsagt vanskeligere å få dem til å endre sitt løp.”
”Først former vi omgivelsene, så former omgivelsene oss.”
(Winston Churchill)
Av Astrid Brekken
På livet laus, NRK P2,13.4 kl 830 og 17.april kl 1430 2003
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
