skilleUnderholdning: Monsen (trippel)skille_slutt
toppbanner_livet3
Her er du: NRK.no > Programmer > Radioarkiv > På livet laus Sist oppdatert 15:52
 

- Hald pappan min i handa!

Victor på to år har mista mamma og lillebror i ei bilulykke. Han pratar aldri om dei eller spør kvar dei er. Han er tvert imot uvanleg glad og munter og opptatt av å trøyste andre. Han er eit barn i krise - som får hjelp til å ta inn over seg det som har skjedd.

Publisert 11.10.2002 17:16. Oppdatert 01.07.2003 13:32.
LYD OG VIDEO  Lyd Video
Hjelp | Mer lyd og video
ALT OM:
”Victor ser på bilder av dyr og dyreunger i hverdags-situasjoner. Det går bra med de første tre. Han forteller om bjørneunger som leker, fugleunger som spiser grøt og en løveunge som sitter i en stol. Han kaller alle dyrene unger, og ser ikke at det er dyreforeldre sammen med ungene sine.
Jeg nøler med å vise ham det fjerde bildet. Victor synes det tar for lang tid og napper det ut av hånden min. Når han ser bildet, kniper han straks øynene sammen og holder for ørene. Bildet forestiller en kengurumamma som har en liten unge i pungen og en litt større unge ved siden av seg. Det blir altfor mye for Victor. Han springer til pappa i det andre rommet og holder ham i buksebenet en stund.”


Dette skjer i ein time hos barnepsykolog Elisabeth Cleve – og ho har gitt ut historia om Victors kriseterapi i boka ”En liten och en stor är borta”. (Wahlström & Widstrand 2002.) Victor er to og eit halvt år, og for eit par månader sidan døydde mamma og lillebror i ei bilulykke. Victor vart ikkje fysisk skadd i ulykka, far hans fekk mindre skader. Familien og barnehagen er bekymra fordi Victor spelar bajas og ikkje viser teikn på sorg. Elisabeth Cleve ved Ericastiftelsen i Stockholm får telefon frå ein opprådd far: Victor kan jo ikkje ha gløymt mamma så fort?

Far må også få hjelp

Ved Ericastiftelsen er det ein regel at også foreldra går i terapi, enten for seg eller saman med barnet - Cleve fortel at ho også tar imot spedbarn, saman med foreldre. Far til Victor gjekk til ein annan terapeut i naborommet. Ho seier det er viktig for at barnet skal gjera seg nytte av sin terapi, alle barn er opptatte av korleis foreldre har det, det var også Victor:

”Victor reiser seg for å gå bort til meg. Plutselig vingler han, og jeg tar tak i hånden hans så han ikke faller. Han gjenvinner balansen, men holder likevel et fast grep om tommelen min. Han tenker stadig på pappa og den andre terapeuten, og undres:
- Hva gjør de?
- De snakker med hverandre.
- Holder de også i hånden?
Jeg svarer bare: - Ja. Det kjennes bedre for pappa da.
- Hold pappan min i hånden! Hold pappan min i hånden!
Pappa Fredrik hører samtalen vår, akkurat da sitter han og venter utenfor og prøver å lese en avis. Han kremter og pusser nesen.”

Dokker som vekkjer minne

Dei første gongene hos Elisabeth Cleve ville ikkje Victor leike med kvinnedokker, heller ikkje med barnedokker. Derimot legg han sin elsk på dokker som framstiller eldre menn. Han har båe bestefedre i live. Ei dronning med raud kjole som kjem i hans veg får hard behandling, og terapeuten tar seg av henne:

"Jeg har en stor eske i en hylle der vi har alt vi vil ta vare på fra våre møter. Hvert barn som går i terapi har en slik eske. Victor sier ingenting, han godtar at jeg varsomt legger dronningen ned i esken. Hun får ligge i en seng med pute og et blåblomstrete teppe. Det er et forsøk på konkret å minne om målet for terapien: Å hjelpe Victor med å finne en plass for sin mamma, og også for lillebror, i sitt indre."

I løpet av dei femten timane kriseterapien varer, nærmar Victor seg det som har hendt:

”Vi hjelper hverandre og stiller opp alle bilene i sanden. Han sier hvilke biler han vil jeg skal sette der. Selv bærer han fram den svarte begravelsesbilen og stiller den midt i sandkassen. Han tar den straks opp igjen, betrakter den og teller dørene:
- Ett, tre, syv, fire.
Han undersøker og prater om den ene siden av bilen. Han løfter bilen og kikker med ett øye inn gjennom vinduet. Han prøver å se om det finnes noen figur der inne, eller om det er tomt. Han peker med en liten pekefinger inn gjennom vinduet på passasjersiden av begravelsesbilen, og sier mens han ser meg rett i øynene:
- Mamman og bebisen skal sitte der. Så skal de kjøre, mamman og bebisen. De skal ha belte, mamman og bebisen. Nå lukker vi. Forstår du?
- Ja, jeg forstår, Victor. Jeg tror i alle fall det.
Han stiller seg inntil meg, og jeg holder ene armen rundt ham. Begravelsesbilen står midt i sandkassen.”

Pippi gjev styrke

Victor oppretta ein fristad i garderoben hos Cleve, der var Villa Villekulla. Cleve seier det er svært viktig at eit barn får veksle mellom det alvorlege og leik. Han var Pippi, og Elisabeth fekk vera politimennene Kling og Klang – ho tok det som eit teikn på at ho skulle halde orden. Cleve framhevar kva hjelp mange barn har av Astrid Lindgrens bøker og personar. Pippi lever eit spennande og godt liv, sjølv om ho bur åleine og mamma er i himmelen.
Men også i Villa ”Villerkyllan” som Victor seier, blir det alvor innimellom:

” - Ericabeth! Hjelp til å finne henne!
Vi leter etter Annika. Plutselig roper Victor opphisset:
- Her er hun! Jeg har funnet henne!
Han løfter de små hendene og lukker dem rundt en fargeklatt langt inne i garderoben. Jeg hjelper ham med å bære Annika gjennom å lukke mine hender rundt hans. Han bøyer seg og kysser og koser med Annika i sine og mine hender. Luften i hendene blir varm.
Han høres som en mamma som full av kjærlighet koser med sin vesle gutt. Uttrykket hans er som hos en mamma, og bevegelsene er også en mammas. Han viser at han husker nøyaktig hvordan mamman hans koset med ham. På denne måten kommer han også til å huske henne med kroppen. Han kommer til å kunne bevare minnet om henne. Han fører forsiktig sine lukkede hender mot brystet, og jeg følger varsomt etter med mine hender rundt hans. Når han holder hendene våre mot brystet, sier jeg:
- Ja, der inne i hjertet ditt finnes hun for alltid. Der inne husker du henne. I hjertet sitt har en fine minner. Det er godt.
Det er helt stille i rommet, og Victor er rolig og tilfreds. Vår tid var egentlig slutt for en stund siden. Pappa Fredrik høres utenfor døren. Victor må få komme tilbake til virkeligheten før han går hjem i dag.
Alt sammen kjennes uvirkelig, som i en film. Victor spankulerer inn i Villa Villekulla og prater med Tommy og Annika, som nå er tilbake der inne. Jeg får meg ikke til å avbryte timen, og Victor sier:
- Takk hjelpen til meg.
Jeg svarer ingenting. Dette er for gripende, og jeg er helt matt. Victor gir meg en hel pepperkake som han bakte tidligere denne dagen. Han som er to år vil takke meg med en hel kake, fordi jeg hjalp ham å finne igjen minnet om mamma.
- Takk, men jeg vil at vi skal dele.
- Nei, jeg er mett.
Men nå er jeg mer påståelig enn Victor.
- Kjenn etter. En halv kake får plass i magen din. Vi gjør jo arbeidet sammen, du og jeg. Du gjør halve og jeg gjør halve.
Jeg rekker fram påliksom-kaken og vi mumser i oss hver vår halvpart.”

La barnet styre farten

Ikkje alle barn verken treng eller kan gå i terapi når sorg og ulykke rammar. Cleve seier at det er viktig dei har fristader der sorga ikkje tynger – skolen, barnehagen, og ikkje minst naboar, slekt eller andre vaksne som ikkje er så prega av det som har skjedd, og der barna kan koma med sitt utan å vera redd for å rippe opp i det vonde. Og dei bør få nærme seg kyrkjegarden, bilde og andre minne om den døde i si takt. Ved å skrive om terapien med Victor har Elisabeth Cleve gitt verdifull kunnskap om korleis vi skal møte barn i krise. Enkle situasjonar utviklar seg til viktige steg på vegen:

”Han tar en svart fargestift, og når den plutselig kommer bort i en lyseblå, slipper han den straks. Det ser ut som om han har brent seg, når han raskt drar hånden tilbake. Vi sitter tause og venter. Dette er sterkt ladet for Victor. Han nøler med å røre ved den lyseblå fargen igjen, men tar den og kaster den sammen med en svart mot meg. Mens jeg maler med svart, sier Victor:
- Mal med den andre.
Jeg tar et nytt ark og begynner å male med lyseblå farge, og sier:
- Se, jeg maler på et nytt ark med denne stiften som heter lyseblå.
Victor blir nesten over seg og roper:
- Male masse med den. Mer. Mer!
Jeg må male hele arket lyseblått. Jeg tenker på lillebror, og undres om Victor gjør det samme. Kanskje minner den lysblå fargen om lillebror.
- Små babygutter har iblant lyseblått som sin yndlingsfarge, forsøker jeg.
Victor svarer opphisset:
- Tegn stor og liten!
Jeg tegner en stor og en liten lyseblå flekk.
- Tegn mer stor og liten, roper han.
Jeg tegner bølget hår på kvinnen og babyen får lukkede øyne. Jeg snakker med Victor mens jeg tegner:
- Den store holder rundt den lille. Den lille holder rundt den store. Den lille sover ikke. Den har lukkede øyne. Jeg tror den store også har lukkede øyne.
Etter at dette er sagt, kjennes det som om tiden stanser. Ingen av oss rører seg. Det er helt stille i rommet. Det er tungt ikke å holde med Victor i at den store og den lille bare sover. Men det er nødvendig at vi nå nærmer oss døden. Jeg kan ikke la ham fortsette å tro at mamma og lillebror sover. Om en sover, våkner en jo etter en stund. Victor ser meg rett inn i øynene og sier:
- Hun skal være glad når hun har øynene igjen.
- Javisst skal hun det, sier jeg.”

Ikkje fornekt sorg

Gamal, innestengd sorg kan koma kjem opp igjen i samband med til dømes skilsmisse, og når nære menneske blir borte gjennom død eller flytting. Da kan kjenslene bli vanskeleg å handtere, angst for å miste kan overvelde, seier Elisabeth Cleve. Derfor er det så viktig å få kontakt med sorga før det går for lang tid. Og i løpet av femten terapitimar greier Victor det. Nå har det gått fire år, han er nå skolegut, og spelar ikkje bajas. Når han snakkar om mamma tar han gjerne handa til brystet – slik han gjorde hos Elisabeth i Villa Villekulla.
Ein dag ber han Ericabeth – hans eigen kombinasjon av Ericastiftelsen og Elisabeth – om å lage ein liten og ein stor ball:

”Jeg lager en stor og en liten ball av leire, som jeg rekker ham. Han klatrer opp i sandkassen med en spade. Han spar sand, først over den store ballen og siden over den lille. Han tar dem fram og begraver dem på nytt. Han gjentar dette gang på gang, mens han hele tiden sier:
- En stor og en liten. En stor og en liten.
Han blir mismodig fordi han vil det skal være en bestemt mengde sand på leirballene. Han blir lei seg når han ikke lykkes. Han slåss med spaden, sanden og ballene og sukker dypt flere ganger. Victor snur seg mot meg og sier irritert:
- Hjelp meg. Jeg greier ikke grave ned den store. Den syns hele tiden.
Det er en ladet stemning i rommet under dette begravningsarbeidet. Han kaster sandspaden på meg, og jeg tar den i hånden. Han skriker iltert ut sin avmakt. Jeg henter en spade til, og han får velge om vi skal arbeide med hver sin eller med en spade. Han peker på den blå og sier:
- Vi tar den grønne.
Han kryper opp i sanden og setter seg ved siden av ballene. Han tar spaden, og jeg legger min hånd om hans. Først øser vi sand over den lille ballen, til Victor synes det er nok. Så er det samme prosedyre med den store ballen. Vi øser til Victor roper:
- Nå for mye. Hun syns ikke.
Etter en god stund og mange forsøk er jeg utmattet av spenningen, og Victor later også til å være det. Jeg foreslår:
- Nå prøver vi en siste gang for i dag. Vi øser sakte og ser, både du og jeg, når det er passe med sand over ballene. Jeg hjelper til med å bestemme.
Victor virker lettet, og sier etter en stund med trett røst:
- Ikke mer nå. Nok nå.
Jeg er enig. Nå rekker det for i dag.
Leirballene ligger igjen i sanden, halvveis begravde. Victor, full av sand fra topp til tå, klatrer ut av sandkassen. Han stiller seg tett inntil meg, lener seg mot meg en stund, og sier:
- Vi går i Villa Villerkyllan."


Av Astrid Brekken

På livet laus, NRK P2, søndag 13. og torsdag 17. okt. 2002

Siste saker:

 
Søk i NRK Nettradio
Banner Redaksjonen
PÅ LIVET LAUS
Sendetider i P2:
Søndager kl. 8.30
Torsdager kl. 14.30 (R)
KOLOFON
Post: RC41, NRK, 0340 OSLO
På livet løs
Tlf: 23 04 88 64
Faks: 23 04 74 70
10 SISTE PÅ LIVET LAUS
Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no