Om gamle gravskikker og fem lik fra Uvdal

LYD OG VIDEO

Hør spesialen om gravskikker i middelaldere  Windows Media 32 kbps (27 min)

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Spesialer i Verdt å vite Historie, arkeologi og antropologi i Verdt å vite

Under Uvdal stavkirke er imidlertid grunnen svært tørr, nærmest bare grus og stein, og det har ført til at de døde har blitt naturlig mumifisert. Og ikke bare det. Også klærne de hadde på seg er usedvanlig godt bevart.

Tekstilarkeolog Marianne Vedeler arbeider for tiden med fem av de de ti begravelsene som siden 1978 har vært oppbevart i
pappesker i magasinet til Historisk museum
i Oslo.

-Vi håper å få midler slik at dette blir et tverrfaglig prosjekt, sier hun, da kunne vi også ha gått "i dybden". I dag er hun eneste forsker på prosjektet og er derfor foreløpig nødt til å nøye seg med det som kan sees fra utsiden. -Dette er nemlig svært skjøre ting og skulle jeg nå forsøke å fjerne ett og ett tekstillag vil jeg trolig ødelegge svært mye for mine kollegaer senere.

Bandasjerte hoder

I flere av "begravelsene" så har avdøde fått hele hodet bandasjert med strimler av lin. -Et mysterium, sier Vedeler, -det er svært omstendelig gjort, og vi aner ikke hvorfor. For øvrig er flere av plaggene som de døde bærer laget av lin, noe som er svært interessesant. Det skjer nesten aldri at vi finner lintekstiler. De holder seg trolig ikke så godt som ull.

Røde votter

Et annet mysterium er de røde vottene som fire av likene har på seg. Røde ullvotter som er til dels svært godt bevart. De fire likene er to kvinner og to barn, alle begravet sammen. -Vi har også funnet fottøy og begravelsene fra Uvdal ser ut til å representere en sammenblanding av spesialisert gravdrakt og begravelse i gangklær.

Struthette

Dette var et hodeplagg som endte i en lang tynn tarm, en strut. Den som er funnet i Uvdal er usedvalig godt bevart. -Dette ble et moteplagg i middelalderen, forteller Marianne Vedeler. Biskopen i Skålholt mislikte det så sterkt at han forbød prestene sine å gå med hetter der struten innerst var bredere enn to fingere og ikke skulle den være lenger enn en alen heller.

En langtekkelig affære…

-Begravelser i middelalderen var ikke helt som i våre dager, kan professor Arne Bugge Amundsen fortelle. -Omstendelige ritualer og til dels fuktig festivitas var en del av markeringen. Det er også grunn til å tro at Uvdal-likene tilhørte bygdas elite. Å begraves under kirkegulvet var ikke for folk flest. Sørsiden av kirken var bedre enn nordsiden, og inntill kirkeveggen, under takdryppet, var det gjeveste om man altså måtte ligge utendørs.

Av
Ivar Grydeland
Verdt å Vite