- "Den litterære institusjon" betegner ikke bare fysiske gjenstander som forlag, bokhandlere, forfattere og lesere. Det er også navnet på et normsystem, det som definerer litteraturens område, sier Irene Iversen.
Iversen er professor ved Universitetet i Oslo. Hun har særlig arbeidet med institusjonsteori, altså teorien om hvordan litteraturen fungerer som en institusjon i samfunnet. Iversen blir intervjuet av Ane Farsethås.
- Hva skiller den litterære institusjonen fra andre institusjoner?
- Når vi innenfor litteraturvitenskapen snakker om ”den litterære institusjon” omfatter det noe mer enn det vi vanligvis legger i institusjonsbegrepet, sier Iversen.
- En institusjon er i dagligspråket gjerne et konkret sted, en organisasjon eller liknende med et bestemt formål, med ansatte, bygninger etc.
Den litterære institusjonen kan defineres av noen ut fra sine materielle komponenter: med blant annet forlag, bokhandlere, forfattere og lesere.
Men når vi snakker om den ”litterære institusjonen” innenfor moderne litteraturvitenskap, tenker vi på en institusjon som et normsystem eller en forståelse av hva som er litteratur, hva som hører til litteraturens område.
Bürger og Bourdieu
Noen av de viktigste teoretikerne innenfor litteratursosiologien er tyskerne Jürgen Habermas og Peter Bürger og franske Pierre Bourdieu.
Mange vil kjenne Habermas' uttrykk "borgerlig offentlighet", som blir presentert senere i intervjuet. Peter Bürger arbeider videre i samme tradisjon som Habermas.
- Bürger sammenlikner kunstens funksjon i føydalsamfunnet og i det borgerlige samfunnet. I føydalsamfunnet var kunstnerne avhengige av det vi kaller mesener: kongelige eller adelige som hadde råd til å benytte seg av kunstnernes tjenester.
I det borgerlige, moderne, kapitalistiske samfunnet er kunstnerne ikke avhengige av mesener. Overgangen til en markedsøkonomi får konsekvenser også for kunsten. Den selges på et marked, og slik blir kunstnerne frie fra de direkte båndene til makthaverne, sier Irene Iversen.