7. Bloom og den litterære kanon

LYD OG VIDEO

Bloom: Den vestlige kanon

Hjelp | Mer lyd og video

- Ja, det er de. Men de fleste innenfor faget litteraturvitenskap prøver nok å tenke over og problematisere kanon, sier Irene Iversen.

Men hun innrømmer at faget til dels har vært preget av en nokså ukritisk omgang med begreper som "kvalitet" og "klassiker".

Glemmer kriteriene

- Man har tatt det for gitt at man rent formelt kan bestemme hva som er godt og dårlig. Men litteraturvitere har egentlig ikke ønsket å snakke så mye om litterær kvalitet.

I undervisningen stilles aldri spørsmål som: Er dette godt? Er dette dårlig? Vi prøver på en måte hele tiden å holde oss til noen objektive kriterier for litteraritet, men snakker likevel minst mulig om hvilke kriterier vi bedømmer ut fra.

Kanon diskuteres først på stupet

- Men det ligger vel en kvalitetsvurdering under når man velger ut enkelte verk som de viktigste i litteraturhistorien? Det må jo være fordi man mener at de er gode?

- Ja, men hva som skal inngå i dette utvalget – kanon, som det kalles – har vært lite diskutert før i de senere årene. Det er ganske interessant at kanon ikke har vært noe eksplisitt tema før nå, når vi kanskje kan si at den holder på å ramle sammen.

Harold Blooms "The Western Canon" (1994) gir uttrykk for opplevelsen av at kanon er i krise – selv om hans bok i seg selv er et forsvar for kanon. For Bloom er det ikke minst feministenes skyld at kanon har klappet sammen.

Gir feminismen skylda

- På hvilken måte?

- For Bloom står feminismen for dårlig smak fordi den diskuterer kjønn og politikk i tilknytning til litteraturen – det er etter Blooms mening ikke legitime litterære spørsmål.

Det er ganske merkelig dette med kjønn: Samtidig som det for Bloom vekker voldsomt ubehag å snakke om kjønn, er det helt legitimt å tolke litteraturen ut fra psykoanalysen, som jo faktisk er en vitenskap om kjønn. Nødvendigheten av å etablere en stabil og moden kjønnsidentitet er en grunntanke hos Freud.

For Bloom er Freud og hele den psykologiske tenkningen som utgår fra Freud, en del av kanon. Men han vil ikke innrømme at psykonanalysen egentlig også er en teori om kjønn. Med en gang man snakker om kjønn, går det for ham politikk i det og det blir straks på en eller annen måte urent.