På stedet hvil i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Alliansen av sjia-muslimske partier vant valgene, men fikk ikke to tredjedels flertall som er nødvendig skal de regjere alene.

Siden sunnittene boikottet valget og bare er representert ved en mindre parlamentsgruppe som skulle utpekes etterpå, er kurderne blitt tungen på vektskålen. Uten kurdernes medvirkning blir det ingen handlekraftig regjering.

Kurderne holder på sitt

Kurderne motsetter seg enhver utvikling i retning av et sjia-dominert prestestyre (teokrati), og de tviholder på det de har oppnådd etter Golfkrigen da det ble opprettet en flyforbudssone som ble bevoktet av amerikanske og britiske kampfly.

To måneder etter valget klarer de folkevalgte irakerne ikke å bli enig om maktdelinga. Foto: AP/Scanpix.

Under denne beskyttelsesparaply bygget kurderne opp sitt eget samfunn som økonomisk og sosialt ligger foran det øvrige Irak.

Men kurderne vil ha mer. De ønsker kontrollen over den oljerike Kirkuk-regionen og vil fullstendig omgjøre Sadams tvangsforflytting som førte hundretusener av arabere inn i kurdiske områder og tvang de opprinnelige innvånere på flukt.

Kurderne vil forsikre seg mot at ikke Tyrkia griper inn og fratar dem de friheter de har oppnådd. Derfor ønsker de å beholde sin milits inntakt. Den skal ikke oppløses, men kan eventuelt gå inn som selvstendige enheter i en ny irakisk armé.

Intet gjennombrudd ventet

Det irakiske parlament trer denne uken sammen for andre gang siden valgene, men ingen venter noe gjennombrudd i forsøkene på å etablere en ny regjering.

Det er også usikkert om nasjonalforsamlingen klarer å bli enig om en ny president og visepresident. Og like håpløst er det altså med en ny statsminister som kan etablere en effektiv statsadministrasjon.

Det er ikke overraskende at det tar tid å skape et demokratisk Irak. Det som bekymrer er at lederne for de tre folkegrupper bare krangler og at sikkerhetssituasjonen er stadig like vanskelig.

I morges steg flammene etter enda en eksplosjon i Irak. Denne gangen mot en amerikansk leir nær flyplassen i Bagdad. Foto: Reuters/Scanpix.

Det går knapt en dag uten nye terrorhandlinger, og det fryktes anslag mot delegatene når de møtes denne uken.

Propagandakrigen

I denne usikre situasjon leser jeg en melding som mange norske aviser og NTB har gjengitt ukritisk.

Den bygger opprinnelig på den britiske søndagsavisen The Observer som ikke lenger er den uavhengige og liberale regjeringskritiske avis som den engang var.

Mye tyder på at The Observer har latt seg bruke av de hemmelige tjenester som er interessert i å skape et mer positivt bilde av situasjonen i Irak enn realitetene tilsier.

I meldingen het det at den irakiske motstanden hadde nådd toppen og at sunnimuslimske grupper er i ferd med å vende seg mot de radikale islamistene. Dette er bare delvis riktig.

De fleste andre rapporter, også CIAs egne, tegner at langt mer dystert bilde. For selv om terrorangrepene mot amerikanske styrker ser ut til å ha avtatt noe, så fortsetter de med uforminsket styrke mot irakiske politienheter og militære. Sjia-muslimske religiøse ledere og sammenkomster er også et utsatt mål.

Negativ status etter to år

To år etter invasjonen gjøres det opp status i amerikansk, britisk og kontinentaleuropeisk presse.

En fellesnevner for vurderingene finner vi i International Herald Tribune/The New York Times som påpeker at de positive tegn er færre og mindre konkrete enn de negative.

Positivt er det at amerikansk opinion har fremtvunget mer åpenhet om ofrene for krigene, ikke bare amerikanske falne og sårede som Bush-administrasjonen har forsøkt å nedtone.

Amerikansk offentlighet har også interessert seg for sivile irakiske ofre som de amerikanske myndigheter har fullstendig neglisjert.

George W. Bush begrunnet i likhet med Tony Blair invasjonen med at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen og dessuten hadde nære kontakter med Bin Laden. Begge disse påstander er forlengst avslørt som fullstendig falske.

Invasjonen bygget på og ble begrunnet med disse feilaktige påstander. I den grad det eksisterte materiale som kunne brukes til å gjenoppta produksjonen av masseødeleggelsesvåpen, har dette i likhet med våpen og ammunisjon for øvrig falt i hendene på uvedkommende.

Mange feil

Det er dessuten klart at selv om selve invasjonen ble gjennomført med militær presisjon, så undervurderte Pentagon fullstendig behovene etterpå.

Til tross for advarsler fra høyere amerikanske militære som senere ble pensjonert eller satt til side, sørget ikke den militære og politiske ledelse for tilstrekkelig med styrker til å etablere ro og orden.

Heller ikke hadde de forberedt gjenoppbyggingen av den ødelagte infrastruktur. Derfor fikk amerikanerne skylden for at vann- og elektrisitetsforsyningene kom så sent i gang; mange steder er de fortsatt høyst mangelfulle. Helsetilstanden er truende, og hospitalene er underbemannet og dårlig utstyrt.

Den kanskje største tabben begikk prokonsul Paul Bremer, men den ble sanksjonert av Washington. De irakiske militære styrker og politi ble oppløst med den følge at det oppstod et alvorlig sikkerhetsvakum som verken amerikanerne eller overgangsregjeringen har klart å fylle.

At Bremer fikk den amerikanske frihetsmedaljen som takk for sin innsats er helt ubegripelig for alle andre enn Bush-administrasjonens PR-folk, bortsett fra at president George W. Bush har en sjelden evne til å i vareta vennskap og belønne folk han mente han kunne stole på.

Problemet har vært at presidenten ikke har vært omgitt av "djevelens advokater" som uten tanke på egen vinning sa ham sannheten.

Voksende uro i USA

I USA viser opinionsundersøkelser en voksende uro i befolkningen med utviklingen i Irak. Det bekymrer amerikanerne at så mange av deres gutter og jenter i uniform dør, og de ser at regningene for Irak-engasjementet bare baller på seg.

Det er ved siden av skattelettelsene hovedforklaringen på det voksende underskudd på statsbudsjettet. Mange konservative republikanere er bekymret for dette.

Også i Storbritannia er opinionen kritisk. Der er det oppstått en alvorlig strid om Blair og hans nærmeste påvirket regjeringens folkerettsekspert til å legge frem en mindre kritisk betenkning om angrepet på Irak.

Italias statsminister Silvio Berlusconi vil ut av Irak. Foto: AFP/Scanpix.

Blairs troverdighet er markspist, men han vinner likevel valget fordi den konservative opposisjon er så elendig.

De "villige" trekker seg ut

Men enda mer bekymrer det Washington at stadig flere av de "villige" trekker tilbake sine styrker i Irak eller truer med å gjøre det.

Amerikanske soldaters klossete og brutale opptreden i forbindelse med redningsaksjonen for den kidnappede italienske journalisten, da en italiensk sikkerhetsoffiser ble skutt ned, fikk statsminister Silvio Berlusconi til å annonsere at de italienske styrker skulle trekkes ut i september.

Senere har det vært mye frem og tilbake om datoen, og Berlusconi har forsøkt å blidgjøre sin venn George W. Bush. Men en viss italiensk tilbaketrekking synes unngåelig, selv om Italia ikke trekker seg helt ut.

Dessuten har Ukraina og Nederland begynt tilbaketrekkingen av sine soldater, og flere andre land kommer etter. Til og med polakkene reduserer sine styrker i Irak. Dermed risikerer amerikanerne og britene å være temmelig alene tilbake.

Det betyr ikke så mye rent militært siden det først og fremst er de amerikanske styrker (150 000) og britene (8000) som utgjør okkupasjonsstyrkene, men politisk er det betenkelig.

Uttrykket "okkupasjonsstyrker" er omstridt, men jeg bruker det fortsatt fordi det er vanlig i internasjonal presse.

"Koalisjonsstyrker" er et mer kunstig og heller ikke dekkende uttrykk. Spørsmålet er om vi nærmer oss et tidspunkt da vi må finne nye ord og begreper. Men i alle fall vil det være amerikanerne og britene som må bære den militære hovedbyrde.

Og det vil de måtte gjøre i lang tid fremover. Ingen vet når irakerne er i stand til å ta vare på sin egen sikkerhet.