Brandos rolle i rockhistorien

Av Erling Steenstrup

Dette svaret leder videre til det andre hvite 50-tallsikonet før Presley, James Dean og filmtittelen "Rebel without a Cause", som ble til "Rotløs Ungdom" på norsk. Uansett er det store sjokket i "The Wild Ones" det som skjer når Brando starter jukeboxen:



Det som strømmer ut av høyttalerne er klassisk Bebop!

Det er i hvert fall den mest revolusjonære musikkformen tidlig på 50-tallet, men den står ikke helt til skinnjakka til Brando!

Opprør mot hva?

Det var mer enn nok å protestere mot på 50-tallet. Et autoritæert skolesystem, rigide regler for oppførsel og klesdrakt. Skarpe klasseskiller.

I Norge oppsummerer den unge norgesmesteren i jazz fra 1963, bassisten Hans Marius Stormoen, det slik:

- Du ble nekta servering hvis du ikke hadde slips.

I USA: Raseskillelovene i Sørstatene. Den kalde krigen stramma seg til etter Sovjets invasjon i Ungarn.

Rocken var i første omgang et frislepp for retten til å være vulgær og vidunderlig i den hvite middelklassen.

I tillegg sier sosiologen Kjetil Rolness at Elvis frigjorde mannskroppen.

Beatles eller Stones?

- Og Stones viste oss hva den skulle brukes til..
De tok den svarte Chicago-bluesen og moderniserte den-

Abe fra Mojo Blues

gjorde den oppkjeftig og sexy for småborgerskapets sønner og døtre. Med Andrew Loog Oldham som manager trakk Stones ei klar linje mot foreldregenerasjonen.

Det sier Per Abe Abrahamsen fra Mojo Blues i dette programmet. Manager Brian Epstein hadde laget et helt annet image for the Beatles.

Dette skillet gikk gjennom mange skolegårder i Norge i 1964-65.

Langt hår

var utvisningsgrunn på flere gymnas og realskoler i Norge. Og trakasseringa florerte. Hans Marius Stormoen, som nå har blitt bassist i R&B-bandet Public Enemies, forteller at han ble slått ned på Gjøvik-kanten en gang. Da han anmeldte overfallsmennene, som sto utafor kammeret og ropte og hytta med nevene, sa vakthavende ved Gjøvik politikammer:

- Det er bare å kleppe håret, det. Så slepper'u sånt.

Ivar Gafseth fra Difference sier at han ikke var i oppsisjon til foreldrene.

- De var i oppsisjon til oss.

Ikke skyt-jævlene-rebeller

Public Enemies var nærmest fast husband på Club 7 på 60-tallet, et legendarisk bohemsted. Hans Marius Stormoen oppsummerer perioden på denne måten:

- Vi var mer hippie/anarkist-rebeller enn skyt-jævlene-rebeller. Vi var egentlig ikke mot så jævla mye, vi ville bare gjøre det vi ville. Vi så ikke på de andre som fienden før de blanda seg opp i våre opplegg.

Men Vietnamkrigen ble trappa mer og mer opp. Ei ny tid var i emning. Politiseringa av rocken er tema i neste program i Norsk Rocks historie.