LYD OG VIDEO

Hør gudstjenesten fra Kristiand frikirke

Hjelp | Mer lyd og video

Nedenfor kan du lese prekenen som pastor Jan Gossner holdt. Helt nederst kan du også klikke deg inn på Frikirkens hjemmeside.

Søndagen kalles også "barmhjertighetens søndag" eller "diakoniens søndag". Pastor Gossner har tidligere vært rektor ved Norsk Diakonihøyskole på Lovisenberg. Hans erfaringer fra kirkens diakoni hjemme og ute preget prekenen over dagens tekst om den barmhjertige samaritan.

Lytterne fikk anledning til å stifte bekjentskap med "G2-liturgien" - en liturgi som menigheten har brukt på sine gudstjenester på ettermiddagene de siste to årene.

Frikirka bygger ut

Kristiansand Frikirke utvider. Til våren framstår menigheten med et mer ungt og attraktivt møtelokale. I etasjene over blir det leiligheter. I desember stod noen klare til innflytting. De nye møtelokalene blir gjort ferdig på dugnad i løpet av
høsten.

Salget av leilighetene over møtelokalet vil dekke tre fjerdedeler av utbygginga i Tollbodgata. Fire millioner er frikirkemedlemmene nødt til å framskaffe av egne lommer.

Til sammenlikning er årsbudsjettet til frikirka på tre millioner. Så det er ikke et lite løft for menigheten. Kristiansand Frikirke er den største lutherske frimenigheten i byen. Til sammen er det registrert 800 voksne medlemmer, forteller pastoren.

På formiddagsgudstjenesten (G1) er det 200-350 mennesker, og på G2 (ettermiddagen) er det mellom 150 og 300 som kommer. Tilsammen blir det mellom 350 -650 mennesker. I alt er førti forskjellige lag tilknytta menigheten. Det sier sitt til at ei utbygging var nødvendig.

Menigheten betjenes i dag av pastor, sang-og musikkleder, diakon, menighetssekretær, ettåring, sivilarbeider og vaktmester. Den har et sterkt engasjement for Misjon, og hadde inntil nylig misjonærer i Japan, på Madagaskar og i Etiopia.

Satser på studenter

I høst ble HiA (Høgskolen i Agder) samlet i det nye Campus Gimlemoen - med
omlag 4000 studenter. Frikirken har i samarbeid med tre andre menigheter i byen, og med KRIK (Kristen idrettskontakt) og Studentlaget laget en egen satsing for å gi de mange studentene et tilbud om menighetstilhørighet i Kristiansand.

Det planlegges en egen Campus Celebration for studenter i løpet av høsten.

G2 - en annerledes gudstjeneste

Etter modell av Storsalen i Oslo har Frikirken i Kristiansand i to år innbudt til gudstjeneste annhver søndag kl. 17.

Her brukes et mer moderne musikalsk uttrykk med band og forsangergruppe. Men liturgien inneholder alle de
klassiske messeleddene, og det feires nattverd hver gang.

Det blir lagt stor vekt på forbønn og tilbud om samtale og sjelesorg. En egen gruppe arbeider med veiledning og sjelesorg, og en annen gruppe lager kunstneriske
dekorasjoner til temaet for gudstjenestene.

Det er mest folk i alderen 20-35 som kommer på G2, og over halvparten tilhører ikke Frikirken.

Bedre ungdomslokaler

-Det var særlig med tanke på ungdomsarbeidet at vi bestemte å utbedre, sier Gossner.

I det gamle møtelokalet er det god akustikk, men det passer best til uplugga musikk. Det dekker ikke det behovet menigheten har i dag. Nybygget blir ikke større enn det gamle. Det er først og fremst en forbedring og ikke en utvidelse av eksisterende lokaler, forklarer Gossner.

Det nye lokalet ligger ved siden av det gamle, men kan ikke åpnes mot det. Gossner legger vekt på muligheten det gir for å ha flere møter på en gang. De eldre vil også nyte godt av tilbudet. De møtes på formiddagene. I forbindelse med det nye møtelokalet blir det en kafeteria.

Litt om Frikirkens lære

Frikirken bygger sin lære på Bibelen og de oldkirkelige bekjennelser, den augsburgske bekjennelse og Luthers lille katekisme.

Vi holder Bibelen for å være den eneste rettesnor for tro, lære og liv. Vi bekjenner troen på Jesus Kristus som vår Gud og Frelser og den eneste mellommann mellom mennesket og Gud, sier Gossner.

Dette har vi felles med Den Norske Kirke. Hovedskillet mellom Frikirken og Den Norske Kirke er kirkeordningen. Frikirken mener ikke at Bibelen i detalj foreskriver en bestemt kirkeordning. Men visse prinsipper er gitt.

Det er de som er døpt og bekjenner troen, som skal ha styringsrett i kirken. Dette er ikke en sak for myndighetene.

Kirken har selv et ansvar for at forkynnelse og forvaltning av sakramentene går rett for seg. Den har selv ansvar for å ha ordninger som verner om lære og liv. Kirken må selv ha ansvaret for å kalle sine ledere. Frikirken er fri fra stat og kommune og betaler alle sine utgifter selv.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Her følger prekenen som pastor Jan Gossner holdt ut fra teksten i Luk. 10, 25-37 på 14. søndag etter pinse, 9. september 2001 - Diakoniens søndag - i NRK P1:

Du skal bry deg – om din neste!

Gå du bort og gjør likeså! Så enkelt, og så vanskelig gjør Jesus det for oss. For problemet er ikke å forstå denne teksten. Problemet er å gjøre det den sier. Ganske enkelt.

Teksten om den barmhjertige samaritan sier oss enkelt og greit at vi skal bry oss om vår neste, også når det gjelder utover de vi kjenner, ut over det rimelige. Nøden kjenner ingen grenser, og folk som lider eller har lidd overlast, må ha forkjørsrett til å få hjelp. Om du er nærmest, må du gjøre det du kan, og om nødvendig bringe den skadde til sykehus eller skaffe hjelp til ham. Så enkelt er det.

Og la oss nå først takke for at denne teksten har hatt en veldig virkning i en verden av nød og egoisme. Nøden på veiene og i hjemmene har forkjørsrett, bokstavelig talt. Ambulanser og hjelpepersonell er i beredskap natt og dag for å hjelpe mennesker i nød, landeveien, sjøveien og luftveien. La oss i dag takke for alle ”samaritaner” som hjelper mennesker i nød, og la oss sørge for at de får gode arbeidsvilkår for sin livsnødvendige tjeneste.

Men denne teksten har også gjort noe med vår holdning til vår neste. Budet om å elske vår neste har virket i vår kultur siden kristendommen kom til landet for tusen år siden. Det ble slutt på blodhevn og fosterdrap, og vold og overgrep ble bekjempet med budet om nestekjærlighet og tilgivelse.

I dag er den barmhjertige samaritan en del av lovverket. For det er straffbart å la være å hjelpe folk som er skadet på landeveien. Så sterkt har denne teksten virket i vår kultur.

Det hender at nordmenn blir klar over hva de eier i den kristne kulturarven når de kommer til kulturer der omsorgen for andre begrenser seg til ens egen familie, og der budet om gjengjeldelse ”øye for øye og tann for tann” fremdeles praktiseres mot den som gjør feil.

For noen år siden reiste jeg sammen med norske misjonærer i et land i Asia. Vi møtte en buss som var kjørt av veien. Vi stoppet og hjalp det vi kunne, slik vi er vant til. Så oppdaget vi at sjåføren var borte. Hadde han dratt etter hjelp? Nei, han var stukket av. Hvis han ble tatt, ville han nemlig bli holdt ansvarlig for alle skadene. Derfor var det best for ham å stikke, hvis han hadde liv og lemmer kjært.

Vi takker Gud for den kristne nestekjærlighets-arven. Men den må forvaltes om den ikke skal devalueres og forsvinne. Det er tid for aktiv nestekjærlighet i hverdagen, ikke bare ved høytider og når død og ulykker banker på døren. Du skal bry deg om din neste – i dag!

Hva hindrer?

Frykt er en av hindringene for spontan og aktiv nestekjærlighet. Den norske janteloven er hard mot dem som stikker seg frem og tror at de er noe, og denne redselen hindrer mange i å følge sitt hjerte. ”Du skal ikke legge deg borti andres saker..”. Nei, når det gjelder nysgjerrighet, sladder og skadefryd er det greit, men ikke når det gjelder din nestes ve og vel. Da må det hete: Du skal bry deg. Du skal vise omsorg og følge ditt hjerte for den som har det vondt.

Den beste motgift mot Janteloven er å gjøre kjærlighetens gjerninger alminnelige. Hvis det blir mer vanlig å vise godhet, stikker man seg ikke frem når man gjør det. Det er når vi fryser til i vår kjølige norske tilbakeholdenhet at det blir påfallende hvis noen viser naturlig kjærlighet.

Noen er redde for konsekvensene. Kanskje bilen blir skitten hvis jeg tar inn en skadet? Kanskje blir jeg sittende med ansvar for oppfølging? Kanskje gjør jeg noe galt? Best å la det hele være. I dag skal det lyde en sterk oppfordring fra Jesus: Hva synes du selv? Gå bort og gjør likeså!

Noen mener det er det offentliges ansvar å hjelpe. Det er fint med alt som stat og kommune gjør for oss i velferdsstaten, men det fritar oss ikke fra å utøve solidaritet og spontan nestekjærlighet i praksis.

Jeg studerte i de politisk bevisste sekstiårene. I en preken i Tyskland hørte jeg på den tiden en pastor som mente at denne teksten var et eksempel på hvordan man dekket over et samfunnsproblem ved å individualisere teksten. Den barmhjertige samaritan skulle heller organisert en demonstrasjon mot staten fordi kriminaliteten på veiene var så stor. Pastoren var opphengt i sitt politiske syn, som mente at alle problemer måtte ha en samfunnsmessig årsak. Og det var denne årsaken man måtte gå til roten av.

Kilden til den radikale handling

En slik tolkning har en annen rot enn den Jesus vil ha oss til å se. Kilden til den radikale handling ut over det rimelige ligger i Guds egen kjærlighet! ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand og din neste som deg selv” (v.27). Guds kjærlighet er en forvandlende kraft som gjør mennesket oppreist, skapende og modig!

Derfor sier apostelen Johannes at ”den fullkomne kjærligheten driver frykten ut” (1 Joh 4,18).

Alle som møtte Moder Teresa ble slått av hennes godhet. Men det var også noe mer, det var en myndig og sterk godhet hun viste. Hun sto opp for de fattigste av de fattige, hun kjempet for å gi de utstøtte en verdig død, og hun talte modig det ufødte livs sak. Kilden til denne sterke kjærligheten var den daglige morgengudstjenesten sammen med ”barmhjertighetens søstre”, der hun og alle da andre tok imot Guds kjærlighet og Jesu eget liv gjennom nattverdens hellige gave.

Derfor sier apostelen Johannes også: ”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder vi også å elske hverandre” (1 Joh 4,10-11).

Vet du at Gud elsker deg? Har du virkelig tatt til deg at Jesus har gitt sitt liv for at du skal leve og elske med hans overnaturlige kjærlighet? Bøy deg og ta imot Guds nåde og kjærlighet, og du skal kjenne at kilden til spontan kjærlighet springer ut også hos deg.

Og har du arbeidet deg trett i egen kraft for andre, så stans opp å ta imot for din egen del. Vi elsker, fordi han elsket oss først.

Bliver den bare prøvet

For tiden prøves kjærligheten hos oss i Norge. Blir kjærligheten kald hos stadig flere, går vi kaldere tider i møte. Ensomheten vil øke. Pilleforbruket likeså. Volden vil tilta, og selvmordene vil ta stadig yngre liv. Familier vil oppløses av ukjærlighet og egoisme.

Det er mange årsaker til denne utviklingen, men det synes å være voksende enighet om at medmenneskelighet, fellesskap og kjærlighet avtar, mens velstand, egoisme og underholdning øker. Kjærligheten prøves.

Vi bør reise oss og i nestekjærlighetens navn protestere mot dette.
Vi kan si nei til vold og utroskap som underholdning på film og TV.
Vi kan si nei til egoisme og pengejag og sette fokus på de positive nyhetene om hva kjærlighet og trofasthet betyr.

Vi kan vise at vi tror på kjærlighetens gjenskapermakt, og våge å praktisere den.

For det er sant at det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket.
Det er sant at litt kjærlighet kan gjøre et menneske frisk igjen.
Det er sant at vi kan få opp temperaturen fem grader mellom oss, hvis tilstrekkelig mange vil la kjærligheten stå sin prøve.

Jeg vil påstå at ubrukt kjærlighet er den største ressurs Norge har. Den ligger som en ubenyttet kilde hos mange gode nordmenn. Det er min vemodige erfaring som prest blant alle slags mennesker at kjærligheten ligger som en frossen kapital hos altfor mange. Jeg skulle gjerne, men…

Det er ressursknapphet på alle områder. Men det forunderlige med kjærligheten er at den øker ved bruk. Så sløs med den! Da øker den. Den er avgiftsfri. Den skader ikke miljøet, og den kan gjenvinnes igjen og igjen og igjen…

Å lære diakonal-gang

Denne søndagen kalles i kirkeåret for barmhjertighetens søndag. I vår og i mange menigheter er det også diakoniens søndag.

Diakoni betyr tjeneste. Den norske Kirke beskriver diakonien som ”kirkens medmenneskelige omsorg og fellesskapsbyggende arbeid, og den tjeneste som i særlig grad retter seg mot mennesker i nød”.

Dette arbeidet er for lite påaktet og anerkjent. Siden Cathinka Guldberg tok opp den moderne sykepleierutdannelsen på Diakonissehusets Lovisenberg har den diakonale bevegelse i norsk kristenhet gjort en stor innsats for virkeliggjøre dagens tekst til beste for mennesker i nød.

I dag teller den diakonale bevegelse hundrevis av små og store institusjoner for syke, gamle, døve, nervøse, alkoholikere, narkomane, barn, unge, alenemødre, offer for misbruk og overgrep, prostituerte osv. Den teller tusenvis av klientplasser og arbeidere, og omfatter et par hundre soknediakoner og tusenvis av frivillige diakoniarbeidere i menighetene.

Vi vil takke Gud for alt dette. Men vi for også utfordring til selv å være med i dag. Jesus har etterlatt oss et eksempel, i dagens tekst og gjennom sitt eget liv, der han kaller alle som tror til å følge ham for å tjene våre medmennesker. I den forstand er vi alle diakoner, tjenere.

Bibelen sier at vi er skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger. Men som alt annet må vi øve oss i kjærlighet og gode gjerninger. ”Våre egne folk må lære å gjøre gode gjerninger og yte hjelp der det trengs, så deres liv ikke skal være uten frukt” (Tit 3,14).

Mange menigheter driver for mye med verbale øvelser. Vi skulle øve oss mer i gudsfrykt og gode gjerninger. Be og arbeid. Det er å øve seg i diakonal-gang.

En av diakoniens pionerer i Tyskland, Friedrich von Bodelschwing, som bygget en hel landsby for psykisk utviklingshemmede, Betel ved Bielefeld, kalte sine anstalter for barmhjertighetens universitet. Her er nok å trene kjærlighetsevnen på.

"Vår mester kaller fortsatt inn til samfunnet med seg
I åpenhet og ydmykhet går Jesusvenners vei
Han lærer oss å elske, så verden kan få tro
det gamle kristne vitnesbyrd om kjærlighetens bro"
(Liv Nordhaug)

Artikkelen er tilrettelagt av Helge Helgheim.