LYD: Hør omtalen her

Aage Wolf omtaler The Donnas - "Gold Medal"

Den følelsen som sitter igjen aller sterkest etter å ha hørt den nye skiva fra gulljentene The Donnas, er verken glede eller hat, derimot pur forvirring.

De røffe riffene og de gode melodiene er her fortsatt, jentene har fortsatt en musikalsk attitude som sparker og ypper seg, men i stedet for å yppe seg verbalt også, skal The Donnas vise at de kan være følsomme.

De savner kjæresten sin, de er redde for at forholdet skal ryke, de føler seg ikke nok verdsatt, og jeg må innrømme at jeg synes de syter litt.

Hvorfor i all verden gir de ikke bare fingern til alt og alle på godt gammelt Donnas-vis? Mystisk... Hvis man ikke hører så godt etter på tekstene, funker plata greit som bakgrunn, et par av låtene funker dessuten veldig bra sammen med et par duggfriske pils bare volumet skrus opp skikkelig, men…nei jenter, dere kan bedre enn dette!

Det er mulig dette bare er en fase. Det er mulig at forholdet vårt kan bli bra igjen, men akkurat nå trenger jeg en pause fra dere. Det er ikke dere, det er meg….jo forresten. Det ER dere.

Erlend Mokkelbosts omtaler The Donnas - "Gold Medal"

At The Donnas har vært dronningene på haugen i jenterock-kontekst er ingen hemmelighet, og spesielt live har bandet alltid vært en fornøyelig opplevelse.

At de turte å utrykke litt kåtskap og ikke være så politisk korrekte var en ting jeg synes var kult å observere, og mye av grunnen til deres suksess ligger her.

”40 Boys In 40 Nights” er et kroneksempel på at rock og sex ikke er forbeholdt Kiss, men at jenter kan lage tøff rock og komme med samme krav uten at det blir pinlig.

Trist party-rock

Men…og det er et stort men. ”Gold Medal” er en gigantisk skuffelse. Der de på forrige plata ”Spend The Night” hadde en stor, svulstig og effektiv rockeproduksjon, har de nå strippet ned lydbildet til det minimale.

Og ikke nok med det, men hvor har det blitt av de morsomme tekstene og attituden vi satte så pris på? Dette har blitt erstattet med kjedelige, veslevoksne låter om samlivsbrudd og andre emner vi IKKE vil høre om fra et band som The Donnas.

De har gått fra å høres ut som kåte tenåringsjenter, til ensomme alenemødre på trygd, og jeg spår at dette blir dommedag for The Donnas.

Det kan ikke sies ofte nok: ”If it ain’t broken, don’t fix it!”. En plate som kommer til å gå i glemmeboka, og de kan kun skylde på seg selv.