Svenskene protesterte høylytt mot 7. juni-vedtaket som oppløste unionen mellom Norge og Sverige, og gav seg ikke uten forhandlinger. I forhandlingenes mest dramatiske dager var det tidvis fare for krig.
Av
Linda Eide /
Per Kristian Johansen
For å gå med på unionsoppløsningen krevde svenskene folkeavstemning i Norge. 13. august 1905 møtte 85% av alle menn med stemmerett (kvinner hadde ikke stemmerett) frem for å svare ja eller nei på spørsmålet om de ville ha en unionsoppløsning. Flertallet for oppløsningen var overveldende. 368 208 stemte ja og bare 184 personer stemte mot.
Forhandlinger
Svenskene krevde også forhandlinger for å finne en måte å leve videre på etter skilsmissen. For den svenske Riksdagen var det viktig å tilfredstille den svenske opinionen som krevde oppreisning etter unionsbruddet. Forhandlingene gikk for seg i den svenske byen Karlstad i grensefylket Värmland.
 |
| Fra forhandlingene mellom Norge og Sverige i Karlstad i 1905. Norges statsminister Chr. Michelsen ses som nr. to fra høyre. Foto: Scanpix / Arkiv |
Det vanskeligste kravet var at Norge måtte gå med på en demilitærisert sone langs riksgrensen i sør. I så fall måtte gamle og nye festninger rives. I tillegg ville Sverige ha en avtale som sikret at de svenske reinsamene kunne bruke begge sider av grensa. Andre krav gikk ut på å sikre transittrafikken og regulere vassdrag.
Fare for krig
Forhandlingene ble tidvis dramatiske, og varte fra 31. august til 23. september, og hadde et sammenbrudd fra 7. til 13. september. Mens forhandlingene var i den mest kritiske fasen, steg den militære spenningen. I Norge ble det mobilisert samtidig med at forhandlingene holdt frem etter pausen.
Men tross uenighet og debatt, ble avtalen godkjendt både av Stortinget og Riksdagen den 23. september, og slik fikk unionskonflikten en fredelig utgang.
Store Norske 10.11.04
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
