Tanks er godt stoff

Av Dagsrevy-fotograf Bengt Kristiansen

- Skal du ut på tur igjen senere, må man jo som journalist forsikre seg om at du ikke kommer til å skrive for nrk.no!, sa han.

Jeg så øyeblikkelig muligheten for en fin start på neste brev, så jeg sa: - Rolig, rolig! Snakk litt saktere, er du snill, så jeg rekker å skrive. Jeg er ikke så vant som deg til å ta notater, vet du.

Tanks er også godt TV. Selv for en gammal pasifist som meg må det være lov til å mene det. Jeg går jo der og glaner i kameraten min, som dattera mi sa den gangen hu var lita jente, og ser jo snart hva som speller på mattskiva.

Det har jo blitt en del krigsarenaer etterhvert, og broren min, yrkesoffiseren, utbrøt en gang at jeg hadde ironisk nok mer krigserfaring enn han!

I dag var det britiske tanks det skulle dreie seg om. Det skulle vise seg at det skulle bli mer arabisk ære enn tanks.

Oppmøtepunkt var Main police check point, vel 30 km utafor byen, og det betyr, fritt oversatt, det stedet hvor det kuwaitiske politiet skulle kontrollere at alle journalister som passerte hadde amerikansk ID! (Det kortet med det utsøkte portrettet, husker du). Tvilsom oppgivelse av 25% av landet sitt det der, synes jeg da, men den selvoppnevnte emiren visste vel hva han gjorde da han overlot sanda til sine venner fra den andre sida av havet.

Godt oppstabla sto vi der, over 30 stk. 4hjulsdrevne med journalister av alle slag. Vinden tok godt tak i alt som lot flytte på seg, og jeg trenger ikke fortelle hva det betydde. Den ene militærkolonnen etter den andre passerte; lange trailere med vannflasker, lastebiler med tilhengere fulle av hva jeg vil kalle små raketter, (nå blir det vel kjeft å få av broder`n), generatorer, semitrailere med APC-er, (Armed Personel Carrier, og betyr det ikke det, blir det ennå mer kjeft å få), og mye mer. Men vi bare sto.

Det var sikkert britene som ikke hadde gjort hjemmeleksa si. Litt myndighet sitter visstnok igjen i gullet på skulderklaffene til sjefen for ID-kontrollørene. Han hadde åpenbart ikke fått nødvendig antall kopier av søknaden om å kjøre oss i kolonne til dit tanksøvelsen skulle avvikles. Og da var det inn på teppet.

Vet ikke om den avanserte Moelvenbrakka hadde teppe, men der ble i hvert fall Vernon, han briten jeg har fortalt om før, vet du, han med den norske eks-kjæresten, der ble han sittende i en og en halv time! Men ikke bare han! Vi satt jo utafor, i sandstormen, og lurte hvordan i all verden en araber kunne ha sånt ego at han måtte markere det på en sånn idiotisk måte!

Og det er dette markeringsbehovet som er så forbaska. Å miste ansikt må bare ikke skje, og, for å sitere en kjent nordmann, "for du kan ikke komme her å komme her!" Avslører intet om jeg innrømmer at det er det som får meg til å finne fram bøtta.

Kruse, derimot, virka like blid dagen etter utbruddet, dvs i dag. Er ikke langsint, den gutten, men så spørs det da, om jeg først som sist bare kan finne fram blokk og blyant når han får lest dette reisebrevet? Kanskje er det mer gratishjelp å få til skrivinga?