En oase i ørkenen

Av Dagsrevy-fotograf Bengt Kristiansen

Kruse og fotografen (vel, vel, dette ble helt Sponheim), hadde ”2.mars” stempla inn i passet ved siden av visumet til Kuwait. Det betydde 1) at NRKs nyhetsteam hadde nesten en helt hvit måned på samvittigheten, og 2) at det var på tide å komme seg ut av landet.

Verken Kruse eller undertegnede har vært i møte med AKAN på jobben, men vi synes begge det er sabla godt med en pils når man har fortjent det, og det hadde vi, og et glass rødvin til maten. Vi er mye forskjellig, reporter`n og jeg, men der…!

Kuwait deler ut visum for 3 mnd., men hver 30.dag må du ut for å stemple deg inn igjen. Det sies at Kuwaits økonomi sirkulerer innafor 12 familier. Da har de garantert en fetter plassert i Justisdepartementet, og resten av familiemedlemmene eier flyselskapet.

Vi kjøpte tur/retur Kuwait – Dubai, for det var eneste ruta hvor vi kunne komme oss fram og tilbake samme dag. Sånn som overraskelsene og uforutsigbarhetene kommer rekende i dette området av US.., hm…verden, nytter det ikke å være lenge borte. Det å bevilge seg lunsj kan være nok til at en tur til Saddams bunker er gått fløyten.

Kruse var drømmende i blikket, og så kom det, nok en gang: ”Vi må da få en time ihvertfall, til å kikke litt og ta en øl, tror du ikke?” ”Sikkert”, mente jeg, ”men nå må du slutte å mase, Kruse! Enn om jeg skriver om dette på websida mi, hva vil folk tru om deg da?”

Av og til må jeg opptre med litt ansvar, men da vi hadde fått taua oss inntil gangbrua, og bisnissgutta hadde fått med seg attasjeen sin, måtte jeg bare slippe`n løs. Det tok litt tid å komme seg ut, for flyet var fylt opp av nordkoreanske spioner forkledd som ei sørkoreansk pakketurgruppe på handletur. De hadde selvfølgelig tatt med seg 5 XXL bæreposer hver som håndbagasje, og da tar det tid å trøkke seg forbi seteradene. Korte i lortfallet er dem også.

Det var som å komme inn i en oase i ørkenen. Ute var det brunt av sand og støv, inne i røret var det palmer, stjernehimmel, fake-levende lys, ja, det mangla bare noen kameler luntende over fra fotobutikken og inn til tax-free`n for bunkring.

Vi raste av gårde til transit. Det var overhodet ikke tid til å se på Emirat-sanda. Sjekka avgangstid tilbake til Kuwait, og ikke kunne jeg fatte at de skulle kunne rense all søpla ut av den svære flymaskinen på 20 min. Ved skranken fikk vi 10-15 min av ei forståelsesfull Dubai-dame. Jeg satte av gårde bortover mot Eldorado, hvor lysene blinket og kreditkortene gikk varme.

Kruse rakk bare ”..men se på den baren, da!” før han halset etter. ”Frua sa at de har sikkert billige Kashmir-skjerf her!” bidro jeg med til samtalen, alltid søkende etter noe som kunne døyve snevet av dårlig samvittighet etter nesten 4 ukers fravær fra bikkjelufting, matpakkesmøring og leksehøring.

Vi rakk akkurat tilbake til boarding. Vi rakk akkurat ikke å ta den pilsen.