Midt i en såpe-serie

Nå føler jeg meg i en sånn serie.

Det er lister, det er ID-kort, det er skriv og det er byråkrater. Og alt er til for å surre til arbeidsinnsatsen din, slik at du garantert sover godt om kvelden. Av utmattelse.

Dagen i dag har på ingen måte vært noe unntak.

Mandag ble det antydet tur ut til et Scud-nedslag. Scud er en sånn rakett Saddam Hussein kan sende masseødeleggelsesvåpen i. (Hørt det ordet før? ”Weapons of mass destruction”! Sikkert bare min vrangvilje, men synes Bush`ern og Donald R. bruker det som munnhell for tida).

Vel, tirsdagen kom, og ingen på det tidligere omtalte info-ministeriet hadde noe nytt. Jeg dro derfor ut for å sjekke andre ting.

Så ringer Kruse. Tre busser har plutselig rulla opp foran hotellet, og det er klart for rakett-tur. Jeg må komme med en gang, sier journalisten, men det er jo ikke så lett! Rush i trafikken, og det er det snart hele dagen, med alle sjekkpunktene politiet har satt opp.

Jeg rekker avgangen, og vi ruller ut. Plukker opp noen flere på Sheraton, og så er det rett nord. Endelig skal vi få se på uhumskhetene som forårsaker flyalarm og trappeløping, helst midt på natta.

En hel lastebilkolonne står pent oppmarsja foran Røde Halvmåne-huset, muslimenes Røde Kors. Full stopp, bussene vrenger inn på sida, for dette vil turarrangøren vise fram.

Klokka er det plutselig ikke så farlig med lenger, her skal hjelpes. Til Irak fra Kuwaits befolkning er det glade budskap klistra på trailerne, og det filmes i veg.

Så ryktes det, etter 30 min., at vi kan få bli med trailerne til grensa, og kanskje litt inn i Irak! For er det trygt for hjelpesendinga, er det vel trygt for oss. Så blir det omgruppering i bussene, for noen vil til Scud, og andre til dit de kommer fra.

Ikke akkurat som en rakett tusler våpenfantastene av gårde, og vi som er så hjelpeinteresserte venter i nok en halvtime.

Lastebilene ble stående foran hovedkvarteret. Militæret fant plutselig ut at det er farlig i Irak, så det blir ingen hjelp å gi bort i dag. Det er fint det, at militæret passer på.

Etter det jeg har erfart hittil, er det vel heller en enda høyere sjef som har funnet ut at han bør vise hvem som er sjef, og da blir avgjørelsen alltid den motsatte av den første. Men nå er jeg sikkert bare grinete igjen, for dette medførte ytterligere forsinkelser.

Vi satte av gårde etter de andre.

Scudden som lå i småbiter på bakken, kunne umulig bære med seg våpen av Bush-trusler-kategorien. Hadde noen sprengt vaskemaskina mi med en gubbe og ei fenghette, var det tilsvarende mengde vridde metallbiter vi fant.

Nei, det var vel en forvirra juniorrakett som hadde tatt sikte på oljeanlegga i sør, men hvor avstanden ble noe slitsom.

En time til å redigere ble den stressende virkeligheten av denne dagsutflukten, og resultatet? 1 min 41 sek på gårsdagens Dagsrevy.

Synes du 1 time var mye? På litt større TV-produksjoner har det vært regnet 1 dag på ett ferdig sendeminutt. Uvirkelig, sa du? Jada, det er helt riktig det. Tilværelsen kan fortone seg som en episode av ”Soap”.