Mitt liv som potet

Av Dagsrevyfotograf Bengt Kristiansen

Kampen om å komme på listene føres i det skjulte, for her er det åpenbart viktig å kjenne de rette.

Britene tar 40 journalister inn til Umm Qasr cirka tre ganger per uke. At det tar tid hvis du er nederst blant de 1200 som har skrevet seg på, er ingen overdrivelse. Saken er at listene er hemmelige. Bare de som drar, vet hvem de drar med. At vi som alltid står igjen, derfor spekulerer i at det er britiske og amerikanske medier som prioriteres, skal ikke benektes. For vi som aldri har vært med, er fra Portugal, Hong Kong, New Zealand og Norge.

Du er heldig du, som får reise så mye! Ja, sier jeg, jeg er heldig. Ikke for at reisinga i seg selv er det attraktive, men hva den fører med seg.

Da jeg begynte på filmskolen i NRK, hadde vel alle vi som ble utdanna til fotografer, drømmen om det å komme ut og oppleve som en drivende faktor bak i lillehjernen. Etter hvert som man oppdager at reisinga veldig ofte er den mest slitsomme delen av turen, blir turens oppdrag mer og mer viktig.

Mitt interesseområde, utenrikspolitikk, medfører derfor, i veldig stor grad, at turen går til konfliktområdene på den stakkars jorda vi bebor. Og denne gang til Kuwait.

”Mitt liv som hund” heter en kjent svensk spillefilm. Å være fotograf i NRK har vært å tilbringe livet som potet. For den kan som kjent brukes til alt. Fra å være 5-6 stykker på et filmteam (reporter, producer, script, lydmann, lysmann og fotograf), er vi nå nede i 2. Bare den første og siste på lista utgjør nå hele produksjonslaget, og så kan den interesserte leser selv finne ut hvordan de bortfalte funksjonene er blitt fordelt på de to som er igjen.

Men til tross for at antallet er gått ned, er oppgavene økt. I ”gamle dager” jobbet reporteren enten for radio eller TV. Nå er det å stille på vakt for begge, hele dagen, og gjerne natta med. Og med bærbart video redigeringsutstyr redigeres opptakene på hotellrommet, eller der det er strøm, for å sendes pr. satellitt til Norge.

Ikke alltid er det et hotellrom å trekke seg tilbake til. Ofte må man dele husvære med andre, eller i beste fall, dele rom med reporteren. Ikke vanskelig da å forestille seg, at skal man holde ut i uker av gangen, må gjensidig respekt være en forutsetning. Vilje til ansvar, deling av oppgaver, trå til der hvor det trengs, makte improvisasjon i veldig stor grad, er viktige forutsetninger for at samarbeidet skal gå uten for mye slitasje. For stressfaktoren er høy.

Og det blir ikke mindre stress av telefonen fra USArmys pressekontor: mandagens tur til oljefeltene i Sør-Irak utsettes til neste dag. I første omgang. Så usikker vurderer de situasjonen tett på den andre sida av grensa, at de ikke tør ta inn ei hel gruppe journalister.

Rapporter fra utenlandske kolleger som tar seg inn og ut på egen hånd, går imidlertid i retning av at det går greit. Og det gjør det som regel, helt til det ikke går greit.
Vi har derfor valgt å forholde oss til gjeldende bestemmelser om inn- og utreise til Irak. Vi får se om Hongkong og Norge tilhører de utvalgte neste gang...eller neste gang.