Våren er kommet

Av Dagsrevyen-fotograf Bengt Kristiansen

Fikk levende beskrevet løvraking, alltid skitten bikkje etter tur, og kontakt med naboene i bakhagen igjen. Telefonen presser seg ikke alltid like godt gjennom skylaget, men jeg får jo prata med heimen fra tid til annen. Frua klaget dessuten over at jeg skriver for lange setninger, så da får jeg prøve å skjerpe meg.

Men det var det der med varmen, ja. Vi har rusla en par-tre turer i souken, reporter'n og jeg. Yrende folkeliv, masse frukt og grønnsaker, fiskedisker, og slakterne. Der dingler skrottene på rad og rekke... i 27 grader.

Avtaler råtner

Kjøttet blir sikkert mørt av å henge oppunder taket, men jeg har alltid undra meg på om jeg tør ete det. Nå er det sikkert samme kjøttet jeg får servert på hjørnet, hos inder'n. Han skjærer det av spydet, legger noe salat på ei lefse, kjøttet oppå, ruller sammen, og så er det bare å bite over. Har aldri hatt så lite jallamage noen gang på sydentur, som på denne!

Det er imidlertid andre ting som ikke klarer seg like godt som kjøttet her nede. Avtaler, for eksempel. De har lett for å råtne rimelig kjapt, de.

Leverte søndagens innslag på feedpoint i går, og fant der ei melding fra EBU. (EBU = Den europeiske kringkastingsunionen. De ordner med satellitt slik at vi får spilt hjem søndagsrevyens reportasje til Norge. Ja, de ordner med de andre ukedagene også).

Men EBU hadde greid å få til en avtale om at vi journalister kunne på egen hånd få kjøre ut til et militært pressesenter i ørkenen. Meldinga var datert lørdag, og mandag slang vi utstyret i baksetet og starta V6-er'n.

Det gikk gæ'rnt allerede på første kuwaitiske check-point. Han verken kunne eller ville snakke engelsk, men han hadde skyter, og det avgjorde saken. Jim på EBU-kontoret kunne bare beklage, men avtalen var åpenbart sagt opp. Og ikke bare den: Det kortet fra forsvarsdepartementet check-point-politiet hele tida hadda gnåla, om var helt uinteressant, det også.

Umm Qasr

På tavla til desinformasj... unnskyld, informasjonsministeriet i første etasje hang det en innbydelse til å filme på en båt.

Kuwaits innbyggere skulle sende klær og mat til folka i Umm Qasr i Irak. Øyna øyeblikkelig en mulighet: -Da vil vi gjerne bli med, sa jeg til hu' som nettopp hadde hengt opp invitasjonen.

- Helt til Umm Qasr! Er det trygt for båten, er det trygt for oss, argumenterte jeg.

Joda, hu' skulle ringe, og jeg kom ned en halvtime etterpå. Da hadde varmen tatt knekken på både båten og oppslaget, og ingen visste noen ting lenger.

Selvfølgelig er det krig, dette, og alt endres fort. Det er det kanskje ikke like lett for alle i hjemmeredaksjonen å forstå. De vil jo ha så bra sendinger som mulig, og da er de avhengig av at vi får laget våre reportasjer. Men noe lettere å etterkomme ønsker tror jeg ikke det blir framover. Nå blir det jo bare varmere og varmere, og da sier resten seg selv.