| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Av utenrikskommentator
Jahn Otto Johansen
Det er et snedig kompromiss som ligger bak den nye russisk-ukrainske avtalen. Ved å lage en miks av gass fra Turkmenistan og Russland, oppstår det angivelig et nytt produkt som ukrainerne er villige til å betale en enhetspris på 90 dollar for. Det er nesten dobbelt så mye som Ukraina hittil har betalt, men ikke en gang halvparten av hva Gazprom krevde.
Gjennomsnittsprisen i Vest-Europa er imidlertid 250 dollar, 20 dollar høyere enn det krav Gazprom kom med. Fortsatt vil Hviterussland betale langt under halvparten av den nye pris Ukraina må ut med, mens de baltiske stater betaler 120 dollar og Usbekistan og Armenia 110 dollar.
Gazprom: Hjemmeside
Gassprisene brukes politisk
 |
| Russiske Gazproms hovedkvarter i Moskva. (Foto: Jurij Kadobnov/AFP/Scanpix) |
Dette kan virke forvirrende, men vi ser hvordan prisen på gass brukes politisk overfor de tidligere sovjetrepublikker. Det kan ikke herske noen særlig tvil om at Putin ville legge press på ukrainerne foran parlamentsvalget i mars. Han har aldri forsonet seg med at de prorussiske ledere i Kiev led et så smertelig nederlag og at Ukraina har orientert seg mot EU og NATO, dette desto mer siden den såkalte "Oransje-revolusjonen" var finansiert av amerikanerne og hjulpet langt på vei av polakkene og av frivillige vestlige organisasjoner (NGOs – "Non-Governmental Organisations").
Det er ingen tvil om at dette var en innblanding i Ukrainas indre anliggende, men det press Putin øvet før maktskiftet i Kiev og det han nå har gjort, er en enda mer brutal form for innblanding.
Energi som våpen
Det vi så i forholdet til Ukraina, er en bekreftelse på den tendens vi har kunnet observere en tid, nemlig at Putin vil bruke de enorme russiske energiressurser som våpen i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Siden konvensjonell våpenmakt og enda mindre kjernefysiske våpen er anvendbare midler for Kreml, skal man ikke bli overrasket over at Putin har grepet til det han har så mye av – energiressurser. Dette kan slå brutalt ut som i forholdet til Ukraina og som vi sikkert skal få se mer av når det gjelder Moldava og Georgia. At Kreml hittil ikke har brukt dette våpen like sterkt overfor de baltiske land, er en gåte, men det kan komme.
Putin foregnet seg
 |
| Ukraina og dets president Viktor Jusjtsjenko ville ike bøye seg for de russiske kravene om markedspris på gassen. (Foto: Mykola Lazarenko/AP/Scanpix) |
Putin og hans rådgivere foregnet seg muligens på de ukrainske reaksjoner. Ukrainerne er ikke så lette å tvinge i kne, selv om det har vært langt sterkere pro-russiske holdninger i øst enn i vest. Visse stemningsrapporter kan tyde på at dette har endret seg noe; også i Øst-Ukraina reagerte befolkningen sterkt på at kranene ble stengt av.
Men aller mest feilberegnet Kreml de vesteuropeiske reaksjoner. Da trykket falt i en rekke viktige EU-land, reagerte mediene og politikere meget sterkt. Selv om Ruhrgas delvis tok Gazproms parti og mente å kunne bekrefte at ukrainerne stjal av gassen, så var advarslene også fra Tyskland klare nok. Det hjalp ikke Gazprom mye at de hadde gitt den tidligere tyske forbundskansler Gerhard Schröder en feit jobb som sjefslobbyist.
Leveransene mer pålitelige i sovjettiden
Reaksjonene gikk på hvor pålitelige de russiske gassleveranser er. Har Europa gjort seg for avhengige av russisk gass, var spørsmålet mange reiste. Professor Eberhard Schneider ved Stiftung Wissenschaft und Politik regnes for en av Tysklands fremste russlandseksperter. Han sa til Netzeitung at selv Sovjetunionen lot være å bruke gass på en så direkte måte som Putin har gjort. Under den kalde krigen advarte USA tyskerne mot å gjøre seg avhengige av russisk gass. Men i virkeligheten var leveransene av russisk gass hele tiden pålitelige, slik Sovjetstaten som regel var påpasselig med å honorere handelspolitiske avtaler den hadde inngått med Vesten.
Stiftung Wissenschaft und Politik: Hjemmeside
Netzeitung: Hjemmeside
 |
| Russland dekker 30 prosent av Ukrainas gassbehov. Denne ukrainske kvinnen nær Kiev tydde til ved for oppvarming under striden. (Foto: Gleb Garanich/Reuters/Scanpix) |
Fremstøt i Asia
Professor Schneider mener Russland har tapt troverdighet i Vesten ved sin harde opptreden overfor Ukraina, men han tror ikke dette betyr så meget for Putin, selv om Gazprom var meget raske med å gjenopprette gassforsyningene til det øvrige Europa. Schneider tror Putin vil utnytte formannsvervet i G8, og at han i stigende grad vil bruke olje og gass for å skaffe seg innflytelse.
Det ser vi i høyeste grad i de asiatiske land som står å kø for å få større leveranser av olje og gass. Store olje- og gassledninger bygges nå til Kina og til havner i russisk Fjerne Østen, og det tas ikke engang hensyn til den sårbare Baikal-sjøen når traseen legges. Oljen fra Sibir begynner å strømme for alvor til Kina i 2008, og i 2020 vil ASEAN-landene (Association of Southeast Asian Nations) ta imot hele 30 prosent av Russlands samlede oljeproduksjon mot bare 3 prosent i dag. Med dette følger det selvfølgelig politisk innflytelse, og det vet Putin.
ASEAN - Association of Southeast Asian Nations: Hjemmeside
Renasjonalisering av olje og gass
Det er en direkte sammenheng mellom hvordan Putin bruker olje og gass som et maktmiddel og den kontroll han har sikret den russiske stat over energiressurser som under Yeltsin ble røvet av oligarkene. Over en tredjedel av de russiske olje- og gassressurser er renasjonalisert, og intet tyder på at Putin vil stoppe med det. Alt som har skjedd med Gazprom, Yukos og Rosneft de siste par årene, er taktiske trekk i den store strategiske utvikling.
Amerikanerne vil ha mer
 |
| TV-bilde fra den russiske TV-kanalen NTV viser en ansatt ved gassforsyningen nær grensa til Ukraina. (Foto: NTV/AFP/Scanpix) |
I nord kommer amerikanerne stadig sterkere inn som avtakere av både olje og gass (LNG – Liqued Natural Gas). Her vil norske havner og Norskekysten spille en betydelig rolle. Men man hører ikke i USA noen særlige advarsler om at de på den måten skulle bli for avhengige av Kreml. Amerikanerne ser snarere russisk olje og gass som et sikrere alternativ enn mye av Midtøsten-leveransene.
Vestlige hykleri
Og selv om det i USA og Europa reises kritikk med den stadig mer autoritære utvikling i russisk politikk og samfunnsliv, så er de politikere, embetsmenn og oljefolk som sitter med ansvaret for energiforsyningene, ikke så opptatt av dette. Demokrati har aldri vært betraktet som noen forutsetning for sikre olje- og gassleveranser. Heller en forutsigelig og samarbeidsvillig diktator enn et demokrati der gatas parlament kan by på overraskelser.
Norske oljeinteresser er like lite som amerikanerne opptatt av at Aserbajdsjan og de sentralasiatiske republikker er diktaturer der forholdene for pressefriheten og menneskerettighetene blir stadig verre. Vi skal i fremtiden få se mye vestlig hykleri om energi og menneskerettigheter også i Russland.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
