Kurderne gir seg ikke

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Kurdere i Irak, en av dem med flagget til Irakisk Kurdistan, feirer at kurderen Jalal Talabani er blitt Iraks president. (Foto: AP/Scanpix)

Kurderne holder som kjent til i det nordlige Irak der de har hatt sine selvstyrte områder siden pappa Bushs Golfkrig. Mens amerikanerne lot de opprørske sjiamuslimer i stikken slik at Saddam Husseins republikanske garder kunne slakte dem, sørget det allierte flyforbudet over Nord-Irak for at de irakiske styrker holdt seg borte derfra. Hvis et irakisk kampfly eller helikopter viste seg der oppe, ble de skutt ned av amerikanske og britiske fly som hele tiden patruljerte dette området, også for å passe på at Saddams landsstyrker ikke beveget seg nordover.

Stormakter ikke til å stole på

Kurderne fikk altså være i fred for sin erkefiende, som tidligere undertrykte og forviste dem og til og med gasset i hjel deres kvinner, barn og eldre. Tidligere brydde vestmaktene seg fint lite om overgrepene mot kurderne, fordi de tok Saddams parti i hans angrepskrig mot Iran. Dette snakker Washington og London helst ikke om i dag, men kurderne glemmer aldri at stormakter aldri er helt til å stole på. Deres overordnede interesser kommer foran hensyn til små nasjoner.

Kurderne som motvekt til Saddam

Etter Golfkrigen var det imidlertid i USA nasjonale interesser å beskytte de irakiske kurdere slik at de kunne utgjøre en viss militær motvekt til Saddam i nord. Dette slo heldig ut for det amerikansk-britiske felttoget. Kurderne er ikke bare dyktige geriljakrigere; de kunne også operere i større militære avdelinger som ga den regulære irakiske arme skikkelig motstand. Under Irak-krigen var det amerikanske geriljasoldater og CIA-folk i nord, men kurderne stod for kamphandlingene på bakken og fikk massiv amerikansk flystøtte. Derfor kunne de drive irakerne tilbake fra langt større områder enn de som kurderne hadde behersket i over ti år.

Kurderlederen Jalal Talabani er Iraks nye president. (Foto: AP/Scanpix)

En kurdisk oase

Kurderne i nord hadde ikke bare sine egne militære styrker som beskyttet dem under den amerikanske flyparaplyen. De utviklet sin egen regionale demokratiske styreform, de fikk fritt dyrke sin kulturelle egenart, og næringsliv og levestandard utviklet seg meget bra. Det irakiske Kurdistan var som en oase av sikkerhet og velferd. Riktig nok var det strid mellom ulike irakiske grupper; Mulla Krekars tvilsomme rolle som naive nordmenn oppdaget for sent, var et eksempel på det. Men Krekars gruppe ble nedkjempet, og de andre kurdiske fraksjoner klarte å enes.

Fortsatt uenighet

Fortsatt er det uenighet mellom de forskjellige kurdiske grupperinger. De sier selv at politisk uenighet, ja, bitter strid er det også i de gamle vestlige demokratier. Men når det gjelder sin hardt vunne nyvunne frihet, står kurderne samlet. De vil ikke oppgi noe av det de har bygget opp de siste 10-12 årene, og de vil helst ha mer. De ønsker å sikre seg kontrollen over hele den oljerike Kirkuk-regionen, og er allerede i gang med å tvangsforflytte arabere som Saddam lot bosette seg der etter at han kastet ut kurderne.

Drømmen om full uavhengighet

Kurderne drømmer om fullt selvstyre – et fritt og uavhengig Kurdistan. Men de vet at det er realpolitisk umulig. Amerikanerne vil ikke godta det av hensyn til sine allierte, tyrkerne. Heller ikke syrerne eller iranerne vil sitte rolig og se å på at kurderne får full selvstendighet og dermed kan virke som en magnet på kurdere i deres områder. Et uavhengig Kurdistan kan virke destabiliserende på store deler av Midtøsten.

Vil ikke oppgi sin egen milits

Men inntil drømmen om et helt uavhengig Kurdistan en gang kan gå i oppfyllelse, tviholder kurderne på det de har oppnådd. Derfor vil de ikke gi de nye irakiske sikkerhetsstyrker som amerikanerne setter så mye inn på å lære opp, adgang til sine områder. Kurderne vil ikke oppløse sin egen milits, og de forsøker å unngå at den blir en del av den nye irakiske hær. I så fall skal de bestå som uavhengige avdelinger som kurderne selv har kontrollen over, selv om mannskap, våpen og utstyr betales av Bagdad. De kurdiske styrker skal ikke forflyttes ut av de kurdiske områder. Skal de operere andre steder, må kurderne godkjenne det, liksom ikke-kurdiske styrker ikke skal få adgang uten at de gir tillatelse.

Kurdiske representanter har den siste tiden gjort dette klinkende klart i uttalelser til vestlige medier. Spesielt interessant er det intervju Aftenpostens John Hultgren hadde med general Sherwan Abdulrahman i militsens hovedkvarter i Erbil. Generalen presiserer at kurdermilitsen, peshmerga - (betyr "inntil døden") – er eldre enn Golfkrigen i 1991. Peshmerga ble opprettet i 1946. Generalen gjør det helt klart at kurderne ikke under noen omstendighet gir opp denne beskyttelse. Kurderne stoler ikke på andre enn seg selv.

Lite rom for kompromiss

Dette reiser ytterst alvorlige spørsmål for Iraks territoriale enhet og for Bagdad-regjeringens autoritet. Og det kan skape betydelige vanskeligheter når det nyvalgte parlamentet skal utarbeide en grunnlov. Selv om Iraks nye president er en kurder, vil ikke kurderne overgi ansvaret for sin sikkerhet til Bagdad. Det hjelper ikke at flertallet, sjiamuslimene, presser på. Også de har sine militsstyrker intakt, og de vil ikke oppløse dem før kurderne gjør det samme. Her er det åpenbart lite rom for kompromiss.