Satser på diplomati - foreløpig

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

En travel Rice vinket på flyplassen i Ankara i går. Turen til Europa og Midtøsten er hennes debut som USAs toppdiplomat (Scanpix/AFP)

”Nå er det tid for diplomati”, sa Condoleezza Rice under høringen da hun skulle godkjennes av det amerikanske senatet. Og hun har holdt ord etter at hun tiltrådte som supermaktens utenriksminister. Under hennes hektiske rundreise til Europa og Midt-Østen har i hvert fall retorikken vært annerledes en den vi var vant til fra Washington, skjønt dette skifte i stil, om ikke i innhold ble varslet av president George W. Bush allerede i hans tiltredelsestale.

Condoleezza Rice bedriver selvsagt intet solospill. Hun er ”Her Masters Voice”. Hun ser sin oppgave i å gjenspeile presidentens intensjoner og sette hans politikk ut i livet. Det er hennes styrke, selv om kritikerne mener det er hennes svakhet.

Ørefik til Rumsfeld

Det sier mye om Condoleezza Rices posisjon at hun kunne tillate seg å gi forsvarsminister Donald Rumsfeld en liten ørefik. ”Det uheldige konseptet om et 'gammelt' og et 'nytt' Europa er en fullstendig misforståelse”, slo hun fast i Warszawa, ”det finnes bare ett Europa”.

Det likte polakkene å høre, for president Aleksander Kwasniewski har sagt at ”Polen er det gamle Europa”. Med det mente han at Polen alltid hadde tilhørt det gamle Europa, men var på grunn av storpolitikkens luner blitt forhindret fra å være med i det europeiske kulturelle og politiske fellesskap som det rettmessig tilhørte. Polen er i likhet med de andre mellomeuropeiske land kommet hjem til Europa.

Amerikansk alenegang ikke noe nytt

Dette skjønner selvsagt en så velskolert person som Condoleezza Rice. På henne ville forsvarsminister Krohn Devolds merkelapp ”glitrende intelligent” ha passet langt bedre enn på Donald Rumsfeld. Han leser knapt en bok, mens Condoleezza Rice blant annet har skrevet et standardverk om den kalde krigens avslutning og Tysklands gjenforening (sammen med Philip Zelikow: Germany Unified and Europe Transformed, Harvard University Press 1995).

Det er en bok europeiske kommentatorer burde lese, for da ville de oppdage at amerikansk alenegang ikke er noe prinsipielt nytt som kom først med George W. Bushs unilateralisme. Han forsterket den, men oppfant den ikke.

Tysklands gjenforening

Tysklands gjenforening, med det tidligere DDR i NATO, ville aldri ha skjedd dersom ikke den nåværende presidents pappa, George H. Bush, hadde trosset Margaret Thatcher og Francois Mitterand og samtidig beroliget Mikhail Gorbatsjov. Dersom ikke andre hadde tillit til at tyskerne ikke vil gjenta sin blodige historie, så hadde i hvert fall George H. Bush det.

Riktig nok gav Washington de skeptiske europeere sjansen til å tro at de var viktigere enn de egentlig var, ved den såkalte ”Fire-pluss-to”-formelen - de fire stormakter og de to tyske stater. Utenriksminister James Baker har skrevet meget åpent om dette i sine memoarer. ”Fire-pluss-to” skulle bare dekke over at det var Washington og Bonn som kjørte showet på vestlig side. Britene og franskmennene stod på sidelinjen.

Også Reagan og Clinton kjørte på

Det er etter min mening riktig hva den erfarne Columbia University-professor og medlem av Council on Foreign Relations, Stephen Sestanovich, skriver i International Herald Tribune: Når de viktige avgjørelser skulle tas, tok president George H. Bush og hans rådgivere, blant dem Condoleezza Rice, ikke hensyn til innsigelsene fra London og Paris, mens Gorbatsjov på mange måter ble lurt.

En tilsvarende amerikansk alenegang så vi da Ronald Reagan tok farvel med begrepet ”detente” (avspenning) og senere gjorde slutt på den kalde krigen sammen med Gorbatsjov. Og Bill Clinton overkjørte også europeerne da han tvang igjennom NATOs krig mot Jugoslavia.

Rake kastanjene ut av ilden

Også under reisen blir Rice minnet om USAs engasjement i Irak. Her et banner fra israelske venstreorienterte som ber henne gå imot "okkupasjonen" (Scanpix/AFP)

Amerikanerne spilte hovedrollen i militæraksjonen mot Taliban og Al Qaida-basene i Afganistan, men klarte å få europeerne med seg. Det hadde ikke George W. Bush tid og tålmodighet til da Irak skulle tas. Muligens var han heller ikke så sofistikert som sine forgjengere.

Spørsmålet nå er om hans andre administrasjon med Condoleezza Rice i en nøkkelrolle skal få europeerne med seg på rake kastanjene ut av ilden i Irak. I Berlin lovet forbundskansler Gerhard Schröder enda mer hjelp til opplæringen av irakiske militære og politi, men han vil fortsatt ikke sende tyske soldater dit. Washington har strukket seg langt for å blidgjøre tyskerne. Presidenten tok overraskende i mot den tyske innenriksminister Otto Schily i Det hvite hus og omtalte ham som ”USA beste venn”, og da Condoleezza Rice var i Berlin, la hun virkelig smørsiden til.

Tyskland verken ”Ja”- eller ”Nei”-land

Schröder og hans regjeringskolleger har kvittert ved å fremheve at Tyskland ikke lenger er noe ”Nei”-land”. Men som den konservative avisen Frankfurter Algemeine Zeitung skriver, er det heller ikke noe automatisk ”Ja-land”. Amerikanere og tyskerne skal samarbeide der det er mulig, og når det ikke er mulig, leve med sine uoverensstemmelser. Vil franskmenn og amerikanere klare å komme frem til et tilsvarende modus vivendi? Det gjenstår å se.

Problemet Iran

Det er på to områder utfordringene og mulighetene ligger – Iran og det palestinsk-israelske problem. Condoleezza bekreftet og utdypet det president George W. Bush nå har sagt i to taler, nemlig at en militæraksjon mot Iran ikke står på dagsorden. Men det var underforstått – ikke foreløpig.

I denne omgang skal det satses på diplomati for å få Iran til å oppgi sitt ambisiøse atomprogram. Her er europeerne i god gang, men de vet at uten det amerikanske press i bakgrunn vil deres bestrebelser neppe føre frem. Her har europeerne en sjanse til å vise Washington at de kan få noe til i storpolitikken. Condoleezza Rice tok ikke frem riset, men alle vet at det ligger klar bak speilet.

Håp for Palestina

Når det gjelder den israelsk-palestinske konflikten har USA og Europa også felles interesser, selv om europeerne oppfattes som mer Israel-skeptiske og Washington markerer seg som Israels viktigste venn. På begge sider av Atlanteren er det nå et sterkt ønske om at de stridende parter skal komme ut av skyttergravene etter Yassir Arafats død. Den palestinske lederen Mahmoud Abbas har allerede vist gode intensjoner, selv om det ikke er så lett å stanse ekstremistenes terror. Condoleezza Rice sendte et klart budskap til statsminister Ariel Sharon. Nå må han gripe sjansen:

”Vi vil be våre partnere og venner i Israel om at de fortsetter å ta tøffe beslutninger som er nødvendig for å fremme freden og…fremveksten av en demokratisk palestinsk stat”.

Press på Israel

Dersom Sharon skulle stikke kjepper i hjulene for det amerikanske fredsdiplomatiet, blir det interessant å se om Bush jr. reagerer på samme tøffe måte som pappa Bush da den daværende israelske statsminister Shamir saboterte amerikansk diplomati. Da innstilte Washington alle kreditter, og James Baker brukte skrustikka. Shamir måtte gi seg.

Det kristne høyre, som har vært viktige støttespillere for George W. Bush, ville sammen med Israel-lobbyen reagere skarpt på noe slikt. Men George W. Bush trenger ikke lenger deres støtte siden han ikke skal gjenvelges. Det koker ned til om mannen i Det hvite hus er en taktiker eller en mann som ikke går fra sin overbevisning selv om det skulle koste USA mye.