skilleBanner kroningsjubileet skille_slutt
kommentar_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Kommentar Sist oppdatert 16:09
NRK Nyheter
Tlf: 23 04 80 00
Faks: 23 04 71 77
nettnyheter­@nrk.no
Adresse: 0340 Oslo

Publikumsservice
Tlf: 815 65 900
info@nrk.no


Nyhetsredaktør:
Rune Nøstvik
Ansvarlig redaktør NRK.no: Are Nundal

Tips NRK Nyheter:
nyheter@nrk.no
Tips alle nyhets­redaksjonene
Tlf: 23 04 80 00

 

Den irrelevante fortiden, og den guddommelige musikken

Med det gammeldagse romantiske kunstsynet som råder i dagens kunstmusikalske kretser, er det fullt forståelig at de nye opplysningene om Tveitts tilknytning til nazistismen ikke kommer fra en musikkforsker, men fra en religionshistoriker. Det skriver P2 - kommentator Halfdan Bleken.

Publisert 02.06.2003 14:50.
I det siste har det vært en rekke medieoppslag om en nyutkommet bok, skrevet av religionshistorikeren Terje Emberland. Den handler om den siden av 1930- og 40-årenes nazibevegelse som arbeidet for en gjenopplivning av den gamle norrøne åsatroen og en samtidig avkristning av et fremtidig pan-Germania.

I et av bokens kapitler omtales den norske komponisten Geirr Tveitt. Emberland viser i sin bok hvordan Tveitt var dypt involvert i den nyhedenske siden av nazismen – med dens tilhørende antijødiske og antikristne ideer. Det er kapitlet om Geirr Tveitt i Emberlands bok som har fått medienes oppmerksomhet. Naturligvis, må man si, for dermed har mediene trykket på gamle og velprøvde knapper for konflikt og sensasjon. Knapper som virker hver gang det lykkes å nagle en norsk kunstner eller kulturpersonlighet til de mest traumatiske og mørke sidene av vår nære fortid.

Som forventet

Siste nytt i saken om Geirr Tveitt er derfor som forventet: Hans familie prøver å få stoppet Emberlands bok. Reaksjonene i Tveitt-saken er som sagt som forventet. La oss allikevel se litt nærmere på dem. I min forrige P2-kommentar, snakket jeg om hvordan den klassiske musikken idag oftest fremføres i en uspiselig nærmest religiøst høytidelig ånd. ”Dette springer ut av et kunstsyn hvor ikonisering av fortidens store menn og deres verker er målet”, hevdet jeg.

Det jeg ikke sa, var at dette ulykksalige kunstsynet har sine røtter i 1800-tallets romantiske bevegelse hvor musikken ble opphøyet til en kunstart hevet over alle de andre kunstartene. Dette ved at man hevdet musikkens overlegne evne til å si det uutsigelige og skildre det usynlige. Slik ble musikken det oversanselige og religiøses siste skanse i et samfunn preget av en stadig aksellererende sekularisering. Musikken befant seg dermed i en egen sfære, hevet over denne verden, og et musikkverk var følgelig skapt nærmest under guddommelig inspirasjon og så å si bare med påholden penn fra komponistens side. Dermed forsvant den naturlige forbindelsen mellom verk, komponist og samtid: kunstverket ble betraktet som løsrevet fra sin kontekst.

Jordnært og sunt

Dette kunstsynet preger altså fortsatt den såkalt seriøse delen av musikklivet, mens andre deler av musikklivet har et langt mer jordnært og sunt forhold til sin kunst. Dette siste bare som et apropos. Med det gammeldagse romantiske kunstsynet som er fremherskende i dagens kunstmusikalske kretser, er det fullt forståelig at de nye opplysningene om Tveitts liv kommer fra en religionshistoriker og ikke en musikkforsker.

Det er dermed helt logisk når Geirr Tveitts fremste biograf, Reidar Storaas, forklarer i et intervju med NRK at han ikke kjenner til de nye opplysningene til Emberland. Dette til tross for at opplysningene stammer fra offentlig tilgjengelige kilder. Storaas bestrider ikke opplysningene, men erklærer at han betrakter dem som irrelevante.

Vanskelig spørmål

Musikkprofessor Hallgjerd Aksnes ble også intervjuet i denne sakens anledning, av Aftenposten, der hun innrømmet at hun ”synes dette er et vanskelig spørsmål”, slik hun uttrykte det. Professor Aksnes har skrevet Geirr Tveitt-artikkelen for verdens kanskje viktigste musikkleksikon, The New Grove, der hun ikke nevner med ett ord forbindelsen mellom Tveitt og nazismen. Aftenposten har også intervjuet pianisten og Tveittfortolkeren Håvard Gimse i denne saken. Han uttaler, sitat: ”Vår generasjons utøvere er lite opptatt av fortid”. Sitat slutt. En i sannhet oppsiktsvekkende uttalelse av en klassisk pianist som er ansatt ved Norges musikkhøyskole - en skole som i 90% av sin virksomhet arbeider med fortidens kunstverker. Men straks altså mer forståelig når vi betenker at en slik institusjon i høy grad ser på seg selv som forvalter av guddommelige og dermed tidløse kunstverker.

Det romantiske musikksynet, som jeg har skissert her, ble skapt på 1800-tallet av musikkideologer og filosofer som mente å oppgradere musikkens status gjennom å frigjøre den fra sine jordiske røtter, for å si det slik. Idag har dette vist seg å være et ris til egen bak. Over 150 år med dette musikksynet har resultert i en mer og mer uoverskridelig kløft mellom de kunstmusikalske verkene og publikum. Pensjonert NRK-mann og komponist Eyvind Solås inntok et sunt standpunkt da han sa følgende om Terje Emberlands arbeide og nye Tveitt-opplysninger til NRK. ”Jeg blir sjokkert og svett av dette, men det kommer til å gjøre at jeg hører på Tveitts musikk med enda større interesse enn før”.

Spikeren på hodet

Solås traff spikeren direkte på hodet: ny interesse for fortidens kunstverker genereres ikke ved å helliggjøre dem, men i erkjennelsen av at alle aspekter ved deres tilblivelse er relevante. Først gjennom sin forankring i sin egen tid, kan fortidens kunstverkers sanne storhet fullt ut erkjennes. Og det samme gjelder forøvrig samtidens. Det motsatte standpunkt er det nå på høy tid å forlate. Det har forlengst vist seg å bare gjøre musikken irrelevant og impotent som kunstart.

Historien om Geirr Tveitt har jeg her bare brukt som eksempel på hvordan kunstsyn er helt avgjørende for opplevelsen av kunstens viktighet og aktualitet. Det ville vært svært ønskelig om man kunne se på ALL musikk på en jordnær, menneskelig og realistisk måte. Så får vi heller leve med at noen verker og personer vil synke, og andre stå frem i ny, glans. Det er en del av livet. La oss håpe på en fremtid der musikkfolk ikke bare spør om raperen Eminems tekster er ønskelige, en fremtid hvor man også kan se nærmere på feks. Sjostakovitsj’ komposisjoner, og hvordan de var påvirket av Sovjetstatens krav om nasjonal lojalitet. La oss se også på Brahms’ og Schumanns komposisjoner som ble skapt i en prefreudiansk seksualfientlig æra, og la oss vurdere om vi ønsker å ukritisk kolportere den tidstypisk oppskrudde og forløyede optimismen i Mozart og Haydns verker. Da kan vi kanskje også oppleve at moderne ateistiske dirigenter spør seg selv om de virkelig kan stå inne for feks. Bachs dypt pietistiske kristne propaganda. Og vi kan kanskje en gang i fremtiden få skapt en atmosfære i musikklivet, og i kulturlivet som helhet, hvor man kan gjøre noe som det ikke er lov å gjøre idag, og langt mindre si; og som jeg derfor heller ikke sier: Undersøke om feks. nazismen kan ha hatt sider ved seg som har virket positivt befordrende for kunstnere som feks. Geirr Tveitt.

Av Halfdan Bleken


Siste saker:
Flere saker: ALT OM P2-KOMMENTAREN

 
Podkast. Ta med deg programmet
50 SISTE NYHETER
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no