Det medieskapte stress-samfunnet

Av Halfdan Bleken

Forleden avblåste Aftenposten stress-samfunnet som moderne fenomen. Dette med en artikkel om en norsk helseundersøkelse på den asiatiske øyrepublikken Filippinene. Der har man sett nærmere på helsen til urbefolkningen, mangyanene, som fortsatt lever i en nomadisk jeger- og samlerkultur supplert med primitivt svedje-jordbruk. Norske forskere har stilt denne befolkningen spørsmål om helsen deres, og da ikke en hvilken som helst helse: En liste på 29 moderne norske stressrelaterte helseplager dannet basis for undersøkelsen på Filippinene, og resultatet viser at den tropiske jungelbefolkingen ikke bare kjenner til disse plagene, men har dem i enda sterkere grad enn industrialiserte og it-iserte nordmenn. Vondt i musklene, vondt i ryggen og leddene, vondt i maven, trett og sliten, nedstemt og søvnløs. Alt er der, også i jungelen på Filippinene. Og stor var forskernes overraskelse over dette resultatet, skriver Aftenposten, som sammen med NRK, Dagbladet, Dagsavisen, og alle andre medier i vår kultur, har vært med på å skape denne overraskelsen. For den burde ikke vært der, hvis ikke perspektivet vi, i vårt samfunn, anlegger i synet på oss selv ofte er så sørgelig grundt og nærsynt.

Tidsklemmen

La oss se litt på den moderne stressfaktoren som går under navnet ”tidsklemmen”, og som har vært et evig omkved i mediene de siste årene. Bildet av den hyperstressede småbarnsforeldren som springer mellom jobb, barnehage, butikk og hjem er blitt grunnfestet i vår bevissthet: Aldri, aldri har vi vært så stresset og klemt og aldri har det vært så mye støy og forstyrrelse i menneskelivet som det er i vår tid – i et samfunn hvor arbeidstiden nå er kortere enn noen sinne, feriene lengre og livslengden nesten uendelig i forhold til den filippinske urbefolkningens, der arbeidstid og ferie forøvrig sikkert er helt ukjente begreper. De uendelig naive reisespaltene og -programmene, som produseres av presse og kringkasting, bidrar sitt til denne nærmest religiøse troen på det moderne menneskes ulykkelige stress-tilværelse.

Det gode liv

Om søndagene særlig, kan vi i vår stressede hverdag lese om det idylliske og opprinnelige og fredelige liv rundt omkring i andre deler av verden på både landsbygd og i gamlebyer. En tur i nydelige Gamla Stan i Stockholm ble feks. nylig anbefalt for å søke opprinnelig fred og ro. Det er mulig at det er fred og ro i Gamla Stan idag, men oprinnelig er den ikke. På Bellmans tid for et par hundre år siden var 72.000 mennesker trengt sammen der sammen med griser, høns og andre husdyr. Trafikkstøyen var antagelig værre enn Storstockholms mest utsatte bydeler idag, med dundrende hestevogner over brolegningen og skrik og skrål i trange gater som avstandskommunikasjon før tekstmeldingenes tid. I en medisinsk rapport fra 1700-tallets Stockholm kan vi lese følgende: ”Luften er oppblandet med usunne dunster, fra de sumpete kanalene, de kjempestore gjødselhaugene og de tilsvinete rennestenene. Vannet er urent og ubrukelig til matlaging”.

Fortidsromantikk

Fred og ro og senkede skuldre, luller fortidsromantikerne oss til å tro behersket det opprinnelige menneskeliv, det naturlige, det som ble levd før industrialismens svøpe hjemsøkte verden. Når vi først er i Sverige, kan vi flytte blikket enda ett hundreår bakover i tid. På 1600-tallet skal levealderen til svenske bondekoner ha vært gjennomsnittlig 35 år. De døde ofte i barselseng i denne alderen. En betydelig stressfaktor for kvinnene og familien, får man tro, selv om en medfølgende stressfaktor, som vi har til fullt mon idag, kanskje ble redusert gjennom dødsfallene: Idag må jo folk gjennom smertefulle skillsmisser for å slippe å leve sammen et langt liv, dengangen døde man fra hverandre, og den gjenlevende kunne få seg en ny ektefelle. Svenske menn på denne tiden var oftest gift 2, 3 eller 4 ganger i løpet av livet. Hvordan dette oplevdes av barna, kan vi la ligge i denne sammenhengen.

Mestring avgjørende

Helseundersøkelsen på Filippinene viser at den såkalte mestringsgraden er avgjørende for følelsen av stress, og undersøkelsen nevner det uforutsigelige i urbefolkningens tilværelse der man feks. ikke vet om man har mat dagen etter. Eller for den saks skyld om man vil overleve en banal forkjølelse eller et benbrudd. Faktorer som selvsagt skaper et betydelig press i en verden uten sosialkontor og legehjelp.

Jeg jobber i en musikkredaksjon i NRK, forøvrig en typisk norsk arbeidsplass hvor man hever øyenbrynene hvis noen er på jobb etter klokken 4 uten å skrive overtid. Vel, nok om det. Jeg nevner mitt daglige arbeid i NRK fordi musikkens verden gir masser av eksempler på hvor naiv stresstroen, for ikke å si stressdyrkingen , i vår kultur og tid er. La oss ta navnet Bach som eksempel, nå når vi nærmer oss jul og en musikkredaksjon flytter blikket slik den gjør hvert år på disse tider, mot denne kanskje viktigste kirkemusikkomponisten i vår kulturhistorie. Dette ikke minst fordi hans verkliste er enorm. Godt over 1000 numre er det på den, og det er sikkert bare en del av hans samlede produksjon frem til han døde for drøye 250 år siden. Hvorfor var produksjonen som komponist så høy? Selvsagt fordi det var den nødt til å være hvis Bach skulle kunne skaffe familien utkommet. Hans begrensede økonomi illustreres i et brev der han beklager seg over at det har vært for mye godt vær et år, slik at alt for få døde i influensa i hans menighet, og at han som kirkeorganist ikke fikk de kjærkomne ekstrainntektene fra begravelsene.

Enken på fattigkassa

Da Bach døde som 65-åring i 1750, etterlot han kone og tre minderårige barn. For dem var hans dødsfall en katastrofe. Avdøde hadde vært domkantor i 27 år i en av Tysklands største byer - en av de mest prestisjefylte kunstnerstillingene i landet. Sparepenger kunne man imidlertid ikke regne med å legges seg opp i en slik stilling, og de etterlatte, som i årenes løp hadde tilbrakt tusener av netter med å renskrive familieforsørgerens manuskripter for bruk i kirken kommende helg, havnet umiddelbart på fattigkassa. Der fikk fru Bach litt mere per dag til familiens underhold enn det som de samtidige byregnskapene viser ble brukt til å holde en fange i byfengslet med kosten. Og hun fikk beskjed om å rømme domkantorens tjenestebolig så snart som mulig. Etterfølgeren skulle jo også ha et sted å bo. De tre døtrene i familien ble aldri gift. De var ikke noe brukbart parti uten medgift. Disse detaljene i en kjent persons liv bare for å kunne videresende et av dagens vanligste norske konversasjons-spørsmål direkte til Anna Magdalena Bach, eller for den saks skyld til hennes mann: ”Er du stresset?”.

Venezia kokende travel

Og når vi først er i musikkens verden, la oss hoppe til det deilige Venezia som folk valfarter til idag for å oppleve fortidens stille og saktegående liv (det leste jeg også om i et eller annet reisemagasin nylig). For 300 år siden levde Antonio Vivaldi der – i Venezia – en sydende og kokende travel havneby på den tiden. En ugift prest med maniske arbeidsevner som komponist og musiker i en av verdens viktigste trafikkutepunkter. Idag ville Vivaldi som kraftig astmarammet fra fødselen av, neppe ha fått mye fra hånden. For hadde han forsøkt det, ville han som uføretrygdet risikert trekk i pensjonen for hver note han skrev og spilte. Nød lærer naken kvinne å spinne, het det i sin tid. En usentimental og kanskje kynisk talemåte, men ikke desto mindre sann.

Og igjen sender vi spørsmålet over i evigheten til en mann uten moderne rettigheter som pensjon og ferie, minstelønn og helse og seksualliv; og som endte sine dager i en fattiggrav i utlandet uten hjemtransport-forsikring ved dødsfall: Don Antonio, er De stresset?