Fra vondt til verre i Midtøsten

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Det er blitt en selvforsterkende voldsspiral der palestinske terrorhandlinger, massiv israelsk militærinnsats og nye palestinske selvmordsaksjoner følger på hverandre som en ond lovmessighet. Politikk og diplomati er satt til side.

Ramallah er en av byene på Vestbredden som nå er okkupert av israelske styrker. (NRK-foto)

Og det kan bli enda verre. Slik situasjonen er nå, har de moderate og kompromissvillige ingen sjanser, verken blant isaelerne eller palestinerne. Det eneste som kan bryte den onde sirkel, er at amerikanerne for alvor engasjerer seg, og det virker ikke sansynlig i øyeblikket.

President George W. Bush uttrykker forståelse for de israelske militæraksjoner, men øver samtidig et mildt press på Sharon slik at ikke Arafat blir drept, med hensikt eller ved en tilfeldighet. I realiteten har amerikanerne avskrevet Arafat, og dermed har de også fratatt seg selv en rell meglerrolle.

Frykt og hevn

På begge sider er det frykten og hevnen som dominerer, og det er reaksjoner det ikke er så vanskelig å forstå. Intet europeisk samfunn ville ha vært uberørt av de terrorhandlinger som israelske sivile utsettes for, og heller ikke noe europeisk folk ville ha funnet seg i den ydmygelse palestinerne opplever. På begge sider er det martyrer og ofre som overtar scenen, mens politikere og diplomater knapt nok har statistroller.

Ingen kan vinne

Ingen av de to erkefiendene Sharon og Arafat kan vinne denne krigen. Arafat er i virkeligheten maktesløs, selv om hans status blant palestinerne og de arabiske folkemasser skal være styrket. Denne status ville få sin absolutte konklusjon dersom Arafat ender som martyr.

Yasir Arafat holdes innesperret i Ramallah. (APTN-foto)

Men det gatens opprør som da kommer i de arabiske hovedsteder, vil først og fremst være rettet mot moderate regimer som har satset på samarbeide med Vesten. Det vil ikke ramme Sharons Israel direkte, selv om det lett kan føre til at hele området settes i flammer.

Sharon kan heller ikke vinne, selv om den israelske reokkupasjon av de israelske selvstyreområder for en tid muligens kan redusere selvmordsaksjoner i selve Israel. Men på lengre sikt skaper ikke dette fred. Israelerne smadrer det som er igjen av den palestinske selvstyreadministrasjon, blant annet de politistyrker som trengs for å opprettholde et minimum av ro og orden.

Israelerne blir som okkupasjonsmakt tvunget til å overta alle de samfunnsfunksjoner som selvstyremyndighetene har ivaretatt, og det kan bare skape ny frustrasjon og nytt hat.

Intet moderat alternativ til Arafat

Alternativet til Arafat, som Sharon har eliminert som forhandlingsmotpart, er ikke mer moderate palestinere, men ekstreme grupper som Hamas og Jihad. De har gjort alt for å undergrave Arafats posisjon. I helgen sa en fremtredende Hamasleder på BBC at Arafat på arabisk aldri hadde tatt avstand fra palestinske selvmordsaksjoner. Dermed spilte han ballen over til Sharon.

Israels statsminister Ariel Sharon. (AP-Scanpix-foto)

Men hvor skal Sharon spille ballen videre? Han har riktignok fått ry for å være en djerv og dyktig militær taktiker, men politikk og diplomati har han ingen sans for. Sharon vil ikke ha fred på de betingelser som kreves, nemlig et fornuftig kompromiss. Sharon vil antagelig tvinge flest mulig palestinere til å forlate Vestbredden og fortsette den israelske kolonisering.

Sharon vil aldri akseptere en palestinsk stat på det territorium som Osloavtalen la opp til. Hans løsning på den israelsk-palestinske konflikt vil aldri kunne godtas av palestinerne, araberne eller den internasjonale opinion. Den vil gjøre Israel mer isolert.