| OVERSIKT | NYHETER | SPORT | MUSIKK | UNDERHOLDNING | FILM | LITTERATUR | MAT | BARN | UPUNKT |
| |
Her er du: NRK > Undervisning > Journalistetikk | Oppdatert 20.06.2001 10:52 |
| Hedrumrapporten.
Publisert 12.06.2001 11:28 Av: Svein Brurås og Lars Arve RøsslandVi har undersøkt pressens fremgangsmåte og opptreden under dekningen av Hedrum-saken i august 1999, en sak der en 12 år gammel jente ble funnet drept. Her er et noen av våre funn og konklusjoner: Generelt:* Forholdet mellom presse og pårørende, slekt og naboer var i Hedrum-saken svært tilspisset. Ved minst to anledninger var det like før det kom til fysisk håndgemeng. * Årsaken til det spente forholdet er sammensatt. Det skyldes dels noen konkrete episoder der journalister var urimelig nærgående og opptrådte kritikkverdig, dels var det et resultat av det samlede voldsomme medietrykket i den lille bygda, og dels oppstod det som følge av en sterk vilje hos gode naboer og slektninger til å gjøre hva de kunne for den rammede familien, blant annet å beskytte dem mot uønsket oppmerksomhet fra pressen. * Med en sorgsituasjon følger det ofte aggresjon. I dette tilfellet ble aggresjonen rettet mot pressen. Sorgsituasjonen ble til en "krigssituasjon". Den lille bygda ble i løpet av et døgn invadert av om lag femti journalister, på bakken og fra lufta. Dette ble opplevd som truende i en fra før opprørt situasjon, og mottiltak ble satt i verk: Om lag femti bygdefolk stilte opp for "teltaksjonen" som skulle verne pårørende mot pressen. Helikoptrene:* Seks pressehelikoptre var over bygda de to første dagene etter drapet. Helikoptrenes nærgåenhet over åstedet og familiens bolig ble opplevd som utålelig av pårørende, slektninger, naboer, politi, prest og faktisk også av flere journalister. * Det er sannsynlig at minst ett helikopter - kanskje to eller tre - brøt den lovbestemte minstehøyden på 150 meter over bakken. * Aftenpostens helikopter var lavest over åstedet. Dette helikopteret var den direkte årsak til flyrestriksjonene som ble iverksatt. * Det er usikkert hvilket helikopter som var lavest over boligen. Men Dagbladets helikoptertur nr. 2 ble opplevd som mest plagsom, fordi den var direkte innrettet mot boligen. * Påstander om at et helikopter var så lavt at fotografen kunne kikke inn gjennom vinduene i boligen er trolig noe overdrevet. * Helikopterpiloter opplever generelt et press fra pressefotografer om å bryte bestemmelsene om minimumshøyde og gå lavere enn de egentlig ønsker. Om journalisters opptreden:* Journalister har vært nær boligen til Kristins familie. Vi har ikke klart å finne ut hvem disse journalistene er. De aller fleste journalistene som var i Hedrum, var imidlertid bevisst på å holde seg unna boligen. * Journalister har overfor kilder - åpenbart for å overvinne skepsis og oppnå tillit - påberopt seg å "hjelpe politiet" gjennom sin intervju-virksomhet. Også på andre måter kan journalister ha vært i overkant "lure" for å inngi tillit og få folk til å snakke. * Lokalbefolkningen reagerer negativt på den overvåkningen som synes å ha blitt rutine i de største redaksjonenes krim-journalistikk: Kartlegging av naboer og forbipasserende; systematisk notering av bilnummer; fotografering uten avtale; kontinuerlig overvåkning av "interessante" steder osv. Det er ikke riktig- at journalister "nærmest klatret oppetter husveggen" hos Kristins familie, - at journalister stod konstant utenfor boligen, - at journalister ringte de pårørende nattestid, - at journalister trengte seg inn hos Kristins 12 år gamle venninne og forsøkt å fotografere henne, - at medlemmene i teltaksjonen var utrustet med baseball-køller eller andre slagvåpen. Om bildejakten* Hele pressen ble gjort kjent med at Kristins foreldre ikke ønsket at jentas navn og bilde ble publisert det første døgnet. Lokalavisene Sandefjords Blad og Østlands-Posten hadde begge bilde av Kristin i sine arkiver, men valgte å ikke bruke disse bildene. * Dagbladet fremskaffet allerede første dag et klassebilde der Kristin er med, og publiserte dette i strid med foreldrenes ønske - som første og eneste medium. Dette skjedde etter ordre fra redaksjonsledelsen. Dagbladets journalist overrumplet et barn for å identifisere Kristin på bildet. Også dette skjedde for å oppfylle krav fra redaksjonsledelsen i Oslo. Avisen publiserte imidlertid feil navn. * VG var i likhet med Dagbladet på bildejakt på dag 1. Men VG lyktes ikke i å fremskaffe bilde, slik Dagbladet klarte. VG navngav heller ikke Kristin denne dagen. Om de enkelte medier og redaksjoner* Dagbladet hadde svak beredskap da saken brøt løs. To sommervikarer fikk ansvaret for dekningen på stedet det første døgnet (sammen med to fotografer). * Beredskapen i VG er av en helt annen karakter. VG har i løpet av kort tid et team på 8 medarbeidere på plass i Vestfold, blant dem erfarne journalister og krim-reportere. VG hadde også en egen ikke-skrivende teamleder på stedet. * VG mener Dagbladets tabber ødela pressens rykte i Hedrum-saken. Dagbladet mener på sin side at historien om Dagbladets dårlige oppførsel er skapt av VG, av konkurranse-hensyn. Vi mener etter å ha undersøkt saken at - Kritikken mot Dagbladet i denne saker er ikke skapt av VG, men derimot begrunnet i faktiske forhold. - VG var på sin side selv involvert i flere av de episodene som skapte antipati mot pressen. * Aftenposten blir sjelden nevnt av kritikerne i Hedrum-saken, men det viser seg at avisen i høy grad var involvert i flere av hendelsene som forårsaket den sterke pressekritikken. * TV 2 blir ofte nevnt blant mediene som "gikk over streken" i Hedrum-saken, men her viser det seg faktisk at kanalen - med noen unntak - var relativt tilbakeholden i dekningen av saken. * NRKs dekning og adferd blir ikke kritisert, men tvert imot rost av flere. * Lokalpressen kommer klart bedre ut enn riksmediene i denne saken. Lokalpressen er kritisk at riksmediene kommer inn og forsurer det generelle forholdet mellom media og lokalbefolkning. Men her vil vi tilføye at det ikke er slik at mest mulig tilbakeholdenhet - og dermed mest mulig ros av publikum - nødvendigvis er den beste form for kriminaljournalistikk. Noen overordnede observasjoner, konklusjoner og forslag:* Det er kontakt mellom pårørende i Zedini-saken og i Hedrum-saken. "Medieofre" føler slektskap med hverandre. De vinner dessuten opinionen og skader medienes generelle omdømme. * Det finnes en tendens i pressekretser til å ville begrense etikkens domene til publiseringen, og holde innsamlingen av materiale utenfor. Tankegangen om at man først samler inn mest mulig - fakta, intervjuer, bilder - og deretter foretar de etiske vurderingene, er neppe holdbar. * Journalistisk yrkesetikk i praksis synes å ha lite rom for empati. I saker av denne typen blir det synlig at yrkesetikken dyrker den distanserte, uavhengige, uberørte og kjølige observasjonen av en hendelse, og har lite rom for innlevelse, omtanke, forståelse og medfølelse. * Nærbilder av lesbare hilsener på åstedet, laget av Kristins unge venner i dyp sorg, vakte sterke reaksjoner. Praksisen med å publisere slike private uttrykk bør gjennomtenkes. * Pårørende og ofre i kriminalsaker trenger den første tiden etter hendelsen en "talsmann", en støtteperson som kan håndtere kontakten med mediene. Også av hensyn til mediene er dette nødvendig; journalister har behov for en indirekte kanal til de berørte. Det må formaliseres at politiet i saker med stor medieinteresse sørger for å skaffe pårørende slik hjelp. Denne støttepersonen bør imidlertid selv være uavhengig av politiet. * Enkelte redaksjoners egen selvstendige og ambisiøse etterforskning, til dels i forkant av politiets etterforskning, reiser spørsmålet om kriminaljournalistikkens mål og metoder, og om dens grenser. Bør det være pressens mål å oppklare en forbrytelse? Bør mediene drive "parallell etterforskning", også i saker der det ikke er grunn til å tro at politiets etterforskning er mangelfull? Skal journalistikken holde politiet i ørene, eller skal den gjøre arbeidet for politiet? Når er det eventuelt riktig å drive egen etterforskning? * Den generelle frykten for og mistilliten til pressens krim-journalistikk - som Hedrum-saken forsterket - vil i fremtiden kunne resultere i vanskeligere arbeidsforhold for pressen (f.eks. ved at politiet ber om flyforbud for pressehelikoptre; ved at det går ut paroler i lokalmiljø om ikke å snakke med journalister, og lignende). * Deler av dagens kriminaljournalistikk hører definitivt med til pressens informasjonsansvar. Men ikke all krim-journalistikk er en del av informasjonsansvaret. Utfordringen for pressen er å avklare hva som har berettiget legitimitet og hva som kommer i den spekulative kategorien. En slik avklaring vil avgjøre om krim-journalistikken klarer å bedre sitt "image" i tiden som kommer. |
18.06.2001 07:27 Kameraet, reportasjen og virkeligheten 18.06.2001 07:27 Identifisering i kriminalsaker 18.06.2001 07:27 Kva er etikk i journalistikken? 18.06.2001 07:27 Journalistrolla 18.06.2001 07:27 Heller meir enn mindre krimstoff i media 12.06.2001 11:28 Hedrumrapporten. Et sammendrag 12.06.2001 11:04 TV-reporterens vanskelege Kosovo-krig 12.06.2001 10:45 Om almennkringkastaroppdraget 12.06.2001 10:26 Oversikt over deltaking i etikkprosjektet |
| Copyright NRK © 2001 - Telefon: 815 65 900 - E-post: info@nrk.no - 03.01.2009 04:25 |