"Norsk design" er ikke ord vi umiddelbart forbinder med suksess. Siden Peer Spooks utenlandsferd har det liksom vært litt stille. I alle fall tilsynelatende. Nå er to unge gutter fra Stryn i ferd med å endre vårt syn på norsk mote.
Av
Anne Lindmo og
Lillian Vatnøy
 |
Ari er en av flere velkledde herrer som gjerne poserer avslappet i Moods of Norways fjonge dresser.
(Faksimile: Blikk) |
Norge er ikke akkurat bortskjemt med suksess når det gjelder motedesign. Peer Spook er fremdeles langt oppe på en stusslig liste over folk som har fått det til. Ikke et vondt ord om Peer, men det begynner å bli en stund siden han var i farta.
Se klærne her
Godt norsk?
Iblant dukker det opp en designer som skryter av å ha visninger i Paris, men så viser det seg ved nærmere øyesyn at de har hatt tjue mennesker på besøk i systua si en kveld og bare kaller det visning for å få en artikkel i Fredagsbladet.
For ikke å snakke om hun fallerte blondina som fikk sine femten minutter fordi hun bor på et loft i New York, syr verdens grelleste skinnbukser og får Vebjørn Sand til å gå med dem. Folk som kan noe om mote og design må føle seg dypt krenka over at den slags blir dratt frem som godt norsk og verdt å skryte av.
Slit på systua
Finnes det i det hele tatt noen som designer norsk mote? Her hjemme sitter en håndfull tapre unge mennesker tvekroka over symaskinene sine og skaper tekstilarbeider som absolutt tilfredsstiller alle kravene. Både norsk, designet og moderne.
 |
- Mørk dress? Nei takk! |
Problemet med disse ildsjelene er at de insisterer på å føre nåla sjøl og derfor lager plagg som er så drit dyre at bare rike prinsesser og spesielt interesserte kjøper dem.(Dessverre er litt for mange av dem ridd av ideen om at norsk mote må være ullbasert og aller helst litt tovet, men det er en annen historie.) Konklusjonen må være at norsk motedesign har vært en litt uforløst greie sålangt.
Supergutter fra Stryn
 |
Skinnende stoffer og tradisjonelle mønstre har vist seg å være en suksessformel for Moods of Norway. |
Derfor roper vi henrykt over gutta bak Moods Of Norway. De ser ut til å ha en ganske stor og selvsikker og bra plan. Ingen av dem kan tegne klær, men i stedet har de en fiks idé: Moteklær som er særpreget av en bitteliten, men bisarr norsk detalj. Dekadente dresser i bunadsbrokade, t-skjorter med hjemmebrentsapparat som brøstdekor, bukser med tinnknapper. Dessuten tør Moods of Norway tenke store tanker om markedsføring, hype, konsept og profilering.
Store tanker
 |
Simen Staalnacke kommer sammen med makker Peder Børresen til Store Studio for å snakke om design og bisniss. |
Motefilosofi er vanskelige greier, men vi prøver oss likevel på følgende problemstilling: Når blir en dress til MOTE? Når den henger i en kjeller på Grünerløkka og beundres av den flinke designeren som har brukt ei uke på å sy den? Eller er plagget mote først når det eksisterer i bevisstheten på alle de førti tusen som har sett den på Ari og de sju tusen som sikler over fotografiet av den i Elle og i de tre tusen som ser den i en vindusutstilling og de få som kjenner i sitt indre at det vil bringe lykke å gå inn, prøve den og skilles ad med noen tusenlapper for så å kunne ta dressen med hjem og kalle den sin.
Moods of Norway til Store Studio
Bak klesmerket Moods of Norway står luringene Simen Staalnacke og Peder Børresen, samt bilselgeren Jan Egil Flo. Alle sammen fra Stryn. Vi gleder oss til å snakke med Simen og Peder som tar veien til Store Studio på mandag.