Om de små tingene

Hva husker man egentlig? Hva er det som skaper minnene vi bærer på, og hva er det som visker dem ut? I "Museum for betingelsesløs overgivelse" av Dubravka Ugrešić tillegger hovedpersonen seg selv en ekstrem hukommelse, men stiller spørsmål ved alle minner - selv fotografier i familiealbum får et lys av tvil kastet over seg, og trekker munnhellet om at "bildet lyver aldri" i tvil.

"Museum for betingelsesløs overgivelse" kom nylig ut i Gyldendals marg-serie.

Løsrevent og sobert

Minner er hovedingrediensen og det bærende elementet i denne miksturen av løsrevne deler kortprosa hvor "sammenhengen vil etter hvert gi seg selv", slik det står å lese i innledningen. Jeg synes brikkene faller på plass relativt raskt. Steder, mennesker, hendelser og ikke minst gjenstander farer forbi, mens det språklige uttrykket er jordnært, kortfattet, sindig og sobert.

Skriftstykkene er dels briljante, dels i overkant sentimentale. Dette gjelder særlig passasjene om moren, som ikke akkurat tilfører verdenslitteraturen noe særlig nytt. Men det er først og fremst kvinnenes historie som blir fortalt. Bakteppet er krig, konflikt og oppbrudd, men småtingene fra flere generasjoners barndom og ungdom er det vi blir servert, blant annet livaktige beretninger som får i utgangspunktet kjip østeuropeisk kost til å framstå som festmåltider.

Minner i eksil

I alle menneskers liv står minner sentralt, men kanskje særlig for en person i landflyktighet. Forfatteren - etter alle solemerker identisk med jeg-personen - har alt hun eier i en koffert, og reiser fra sted til sted. Ugrešić omtaler seg selv konsekvent som jugoslav til tross for at hun er kroat fra Zagreb, og havnet i eksil da hun snakket litt for høyt om krigsforbrytelser begått i den kroatiske nasjonalismens navn. At hun faktisk ble uthengt som hore i en større kroatisk avis, som i samme slengen offentliggjorde telefonnummeret hennes, er ikke noe denne boka bærer bud om, fri som den er for bitterhet og bebreidelse.

Dubravka Ugresic.

Like fra innledningen med en oppramsing av hva man i 1961 fant i magen til sjøelefanten Roland i Berlins zoologiske hage, skjønner vi at det er de små gjenstandene som er mest ladet med betydning. Det er disse man husker, og disse man finner på museer og i tidskapsler. Velplasserte gjentakelser gjennom hele boka styrker også følelsen av minnet som et bærende element. Små ting man merker seg, lokker fram minnet om noe annet. Det er minnene om de små tingene som til sjuende og sist skaper vår egen identitet og som gjør at mennesker "går rundt som vandrende museumsgjenstander, alle sammen".

Engler over Berlin

For meg er denne boka merkverdig og vakker lesning som vekker minner om byen som i disse dager huser en av verdens største filmfestivaler. Ugresic tar en av 1900-tallets viktigste byer helt på kornet. Berlin kles i akkurat den ulne gråfargen den virkelig har, og betegnes som en ensomhetens by som eter tid og som "verdens vakreste søppeldynge". Byen er full av hjem for myriader av småting: museer, loppemarkeder, utstillinger, kunsterleiligheter og atelierer. Den amerikanske kunstneren Richard er et friskt bekjentskap i så måte.

Men har Ugresic sett Lidenskapens vinger, mesterverket til Wim Wenders?

Beskrivelsene stammer fra forfatterens venner og flyktige bekjente - og av henne selv. Andre stemmer fra litteraturen får også snakke om Berlin, blant dem Vladimir Nabokov og Viktor Sjklovskij - et navn alle med vekttall i litteraturvitenskap vil kjenne igjen. Han skriver et sted at "Jeg har ikke behov for å konstruere en historie. Jeg skal skrive om ting og tanker, som en samling sitater". Ugresic har langt på vei fulgt Sjklovskijs oppskrift.

Men en ting forundrer meg. Engler er et viktig motiv i romanen, og et innslag av magisk realisme suser inn over boka når en engel faktisk avlegger en gruppe mennesker en visitt. Og jeg spør meg selv: Har denne dama virkelig ikke sett en av filmhistoriens største skapelser, Wim Wenders' "Himmel über Berlin" (også kjent som "Lidenskapens vinger")?! Ugrešić er ellers svært omhyggelig med å sitere forfattere hun åpenbart beundrerer og å angi hvor hun har en rekke ideer fra, for eksempel til kunstinstallasjoner. Men henvisninger til Wenders' klassiker er ingen steder å finne.

Av Ingrid Sande Larsen