Historiske spel er historieløse, mener historiker Bjørn Jonson Dale. Han mener vi fôres med fri diktning og vrenging av fakta.
Av
Synnøve Nes og
Sissel Rinde
Kong Knut sine menn kommer for å ta Dronning Astrid og mannen hennes, Olav Haraldson, under stor dramatikk. I det historiske spelet "Sverdet" som spilles under Olavsdagene i Sarpsborg denne uka.
 |
De historiske spelene engasjerer. Her fra Olsokspelet på Stiklestad. |
Men var det egentlig slik det foregikk? Var Olav Haraldson, senere Olav den Hellige, slik som han framstilles av Bjørn Skagestad?
Det er relevant å spørre seg om Vera Henriksens manus til "Sverdet" er historisk riktig.
Fri diktning
- Det beste med slike spel er at de kan vekke historieinteressen, hevder Jonson Dale. Men det blir aldri god historie av godt drama, mener han. - Ingen må innbille seg at de formidler historiske fakta. Forfatterne dikter alt for fritt i forhold til fakta. Han mener at de ansvarlige for spelene i større grad bør opplyse om at det er myter som formidles.
Ut til folket
Joar Krisiansen, daglig leder i Olavsdagene i Sarpsborg hevder imidlertid at forfatterne er meget grundige i sin reseach og at de formidler mye riktig. - Man må ikke være redd for å bringe historien ut til folket gjennom drama. Dette gjør historien enda rikere, mener han.
 |
Slaget på Stiklestad er bare et av mange historiske spel. |
Sitt eget spel
Enhver bygd og by med respekt for seg sjøl og sin lokale historie, har sitt eget spel her i landet. Hundrevis av frivillige, hele bygda på hodet, alle kan sin historie. "Alle" vet detaljer den ulykkelige kammerjomfruen, om Inger og Knut, Olav og Astrid, om enhver lokal helt, bygdas grunnlegger.
Vikinghjelmer, sverd, brynjer og striekofter flyter i alles hjem, for alle er statister i spelet, og skuespillere hentes inn fra de store teaterne.
 |
Det vesentlige i spelene er oppdiktet, sier Hoem. |
Vet lite
Astrid og Olav holder på i Sarpsborg, mens Edvard Hoem har skrevet manus til spelet om Audun Hugleikson som har premiere i Jølser i Sogn og Fjordane i dag. Han sier at det man VET om Audun Hugleikson får plass på noen få ark. Likevel har Yngve Nedrebø skrevet to bøker om mannen, og Hoem har altså skrevet et langt teaterstykke.
- Det vesentlige i spelene er oppdiktet. Forfatteren gir en historisk person en sjel. Jeg måtte så og si "vekke" opp igjen Audun fra de døde, sier Hoem.