Ricœur, Paul

Før krigen var han filosofilektor i videregående skoler. Etter fem år i tysk krigsfangenskap, skjøt den akademiske karrieren hans fart fra sent 1940-tall. I 1947 ble han knyttet til det protestantiske tidsskriftet Esprit, og senere til flere slike. 1948-56 var han professor i historiefilosofi i Strasbourg; fra 1956 var han professor i allmenn filosofi ved Sorbonne. I 1966 flyttet han som filosofiprofessor over til det nye Université Paris–Nanterre, hvor han i 1969 også ble dekanus for humanvitenskapene, et verv han trakk seg fra (1970) da han følte at staten grep for sterkt regulerende inn i høyere utdannings tradisjonelle autonomi. Han underviste ved Université de Paris X–Nanterre til 1987. I 1970 ble han også utnevnt som professor ved University of Chicago (etter teologen Paul Tillich), og han har drevet ”vekselbruk” mellom Frankrike og USA.

Ricœurs hermeneutikk

Ricœur har forbindelser til både tysk (Husserl, Heidegger, Jaspers) og fransk (Gabriel Marcel) eksistensfilosofi og fenomenologi, retninger som han selv tidlig beredte grunn for hjemme sammen med bl.a. Emmanuel Lévinas. På den ene siden har han med sin interesse for meningsdannelsens helhetsskapende dimensjoner plassert seg på en lang tradisjonslinje av både filosofisk hermeneutikk og fortolkningslærer av teologisk-religionsvitenskapelig, og litteratur- og åndsvitenskapelig art (f.eks. Schleiermacher, Dilthey, Bultmann, Gadamer).

Men samtidig har Ricœur også gjennomlevd og sterkt bidratt til å bygge ut de ansatsene til ”annerledes” tenkning som så dagens lys ved universitetene i Frankrike utover på 50- og 60-tallet. Han har derfor også videreført den andre tradisjonslinjen i hermeneutikken: inspirert av forestillingen om underliggende, mer ”autentiske” språk hos tenkere som Nietzsche, Marx og Freud, setter han ”tvilens aktivitet” sentralt. Ricœur har bygget kritisk videre på strukturalismens tankegods, han har på dyptpløyende måter formidlet og videreutviklet den freudske psykoanalysens tenkning og innsikter, og han etablerte seg tidlig som representant for den såkalte ”mistankens hermeneutikk”.

Forholdet mellom ”hermeneutikk og ideologikritikk” har derfor opptatt Ricœur. Han har alltid formidlet mellom en kritisk forlengelse av den brede tradisjonen og utviklingen av en radikalt annen tradisjon i fransk filosofisk virke. Samtidig har han som tenker og hermeneutiker gjennomgående fremmet et grunnleggende antropologisk orientert syn på de historisk-filosofiske fagene, som på 60- og 70-tallet begynte å gå under betegnelsen ”vitenskapene om mennesket”.

Videre lesning

Blant Ricœurs viktigste skrifter, som vi har berørt i denne innføringen, finner vi:
Philosophie de la volonté (1949-61, The Philosophy of the Will)
1: Le volontaire et l’involontaire (Freedom and nature: the voluntary and the involuntary)
2: L’homme fallible (Fallible man)
3: La symbolique du mal (The symbolism of evil)
De l’interpretation, essai sur Freud (1965; Freud and philosophy: an essay on interpretation)
Le conflit des interpretations (1969; The conflict of interpretations: essays in hermeneutics)
La métaphore vive (1975; The rule of metaphor: multi-disciplinary studies of the creation of meaning in language)
Temps et récit (Time and Narrative)
L'intrigue et le récit historique (1983)
La configuration du temps dans le récit de fiction (1984)
Le temps raconté (1986)
Soi-même comme un autre (1990; Oneself as another)
Penser la Bible (med André Lacoque, 1998)
La Mémoire, l’histoire, l’oubli (2000)


av Lars Sætre, Universitetet i Bergen