Engelske Philip Sidney (1554-1586) fikk en opphøyet posisjon allerede i sin egen samtid, selv om den ble ytterligere styrket i årene etter hans død. Dette var både et resultat av hans høye byrd og utdanning, og i siste instans også av en ærefull død i krig i ung alder.
Sidney begynte for alvor sitt litterære virke da han etter endte studier og reiser i utlandet vendte hjem til England. Der ble han med i den litterære foreningen Areopagos. Medlemmene jobbet primært for å få innført klassisk versemål i engelsk poesi, og vi ser allerede her hvor viktig den rene og stramme komposisjonen og de klassiske idealene skulle bli for Sidneys og humanistenes poetikk.
Forfatterskapet
De kjente skjønnlitterære produktene av dette korte dikterlivet er samlingen Astrophel and Stella, og romanen Arcadia. Astrophel and Stella består av sonetter og sanger stilet til hans ungdoms forlovede Penelope Devereux. De ble utgitt etter hans død i 1591. Romanen Arcadia er inspirert av den sengreske romanen og hyrderomanene til Sannazaro og Montemayor. Den skildrer en forholdsvis lett kjærlighetshistorie og er preget både av platonske og kristen-idealistiske strømninger. Romanen ble aldri ferdig, men deler av den ble publisert første gang i 1590, også dette etter opphavsmannens død.
Det Sidney imidlertid er blitt aller best husket for, er sin poetikk. Den ble utgitt i bokform under navnet Defence of Poesi (og i en annen utgave med navnet Apologie for Poetrie) i 1595. Teksten ble skrevet i begynnelsen av 1580-åra, sannsynligvis i 1583. Her får vi en nærmere redegjørelse for hans syn på diktekunsten, dikteren og hans posisjon i samfunnet. Kort sagt blir dikteren, som i antikken, betraktet som en seer, inspirert av Gud. Han blir denne inspirasjonen til del takket være en medfødt begavelse og kan gjennom den skape sitt eget produkt som fører til en forgylling av menneskets tilværelse. Men det er svært viktig at diktet også speiler virkeligheten. Diktningen skal være sann, men vise frem sine objekter i et alternativt lys; den skal skjenke kunnskap, men også glede.
Det meste av samtidens diktning kom til kort overfor Sidneys regler, men folkediktningen hadde han, paradoksalt nok, sans for. Dette var nok fordi han regnet den som en egen, mer direkte type litteratur (hvis den i det hele tatt kunne kalles litteratur på denne tida) som talte til alle slags mennesker og gjennom dette formidlet sin ofte meget direkte moral og sine sterke følelser.
Philip Sidney blir for ettertiden stående som en litt tragisk skikkelse, som søkte de høyeste idealer, men som ble forhindret fra å nå alle sine mål på grunn av den korte tiden han fikk til rådighet.
Verk av Sidney
Arcadia, 1590
Astrophel and Stella, 1591
Defence of Poesi (Apologie for Poetrie), 1595
Les mer om Sidney
Bergvall, Åke: The ”enabeling of judgement”: Sir Philip Sidney and the Education of the Reader, Almqvist og Wiksel, Uppsala 1989.
Buxton, John: Sir Philip Sidney and the English Renaissance, Macmillan, London 1964.