Stabilitetspakten sprekker – og hva så?

Av Cathrine Løchstøer

Det var fransk Prodi snakket da han sa dette. Uttalelsen falt i et intervju med den franske avisen Le Monde, og ingen trodde Prodi kunne være sitert riktig. Men Le Monde har ikke for vane å feilsitere folk, verken med eller uten vilje.

Prodi selv har ikke forsøkt å dempe sin uttalelse. Han mener det han sa: At stabilitetspakten som er inngått mellom alle euro-landene og som regulerer deres budsjettpolitikk slik at deres felles valuta skal bli stødig, forutsigbar og dermed sterk, er et dårlig redskap for å nå dette målet.

Treprosents-grensen

Tilsynelatende har Prodi rett i det. For de økonomiske forskjellene mellom euro-landene er store, og deres budsjettpolitikk varierer også sterkt. Stabilitetspakten slår fast at ikke noe land skal ha et større budsjettunderskudd enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet. Dette er ett av de såkalte konvergenskriteriene, kravene som stilles til land som vil være euro-land.

Flere land er faretruende nær ved å bryte denne grensen, og Portugal har allerde gjort det. Det er ikke første gang treprosents-grensen er i fare. Det første landet som fikk en reprimande fra Kommisjonen for dette, var Irland, i februar i fjor. Enkelte irer i Brussel er ikke helt fremmed for den tanke at dette kan ha hatt noe med det irske ”nei” til Nice-traktaten i fjor å gjøre.

Budsjettbalanse

EU vil godta nye medlemmer innen 2004, sa Prodi (til høyre) på en pressekonferanse tilligere i måneden. Til venstre Europarlamentets president Pat Cox ( REUTERS/Francois Lenoir )

Budsjettbalanse er et overordnet mål i stabilitetspakten. Inntil månedskiftet september-oktober var 2004 programfestet som året da alle euro-landene skulle ha nådd dit. Men den økonomiske veksten i flere store europeiske land er lav, og sannsynligheten for at målet kunne nås i 2004, er stadig blitt mindre. Frankrike, Tyskland og Italia vil alle ha problemer med med denne fristen. Derfor rykket Kommisjonen ut og foreslo at 2004 blir erstattet med 2006, til ergrelse for mindre land som har gjort mer enn de store for å oppfylle sine forpliktelser i forhold til stabilitetspakten.

Motivet

Når Kommisjonen gikk til dette skrittet, var det et første varsel om at EUs ledelse ikke lenger anser stabilitetspakten for å være formålstjenlig. Og Prodi selv sa det altså til Le Monde torsdag. Men det kan reises spørsmål ved det egentlige motivet for dette utspillet. For sanksjonsmulighetene er få overfor land som ikke vil overholde stabilitetspakten. En regjering som ikke ser seg tjent med en så stram budsjettpolitikk som dette krever, har lite å frykte ved å gjøre som den vil.

Det er akkurat det den nye franske regjeringen har gjort, som den første. Det tok ikke lang tid før Tyskland fulgte etter. Når Frankrike og Tyskland sammen mener at stabilitetspakten er for lite fleksibel, er det bare realpolitikk fra Prodis side å hevde det samme. Trolig fortoner dette seg som et mindre nederlag enn en åpen krangel mellom Kommisjonen og de to økonomiske "stormaktene" i EU.

Dessuten kan det anføres gode grunner til å innta et slikt standpunkt. Mange økonomer i EU mener at det er lite heldig å forsøke å føre samme type budsjettpolitikk i land med forskjellig økonomisk struktur og svært forskjellig produktivitetsutvikling og vekst. Det pågår en intens diskusjon mellom politikere og eksperter i euro-sonen om fornuften i den høyrente-politikken som føres av den uavhengige sentralbanken i Frankfurt. Tyskland er blant de landene som vil ha lavere rente, og som uten tvil ville ført en annen rentepolitikk hvis landet ikke gjennom euro-samarbeidet hadde vært bundet til Den europeiske sentralbanks linje.

Arrogant

Tiden later med andre ord til å være inne for en ny diskusjon om forutsetningene for euro-samarbeidet. Det ubehagelige ved saken sett fra de mindre EU-landenes side, er at Kommisjonens utspill er et resultat av et selvbevisst, mange vil si arrogant, spill fra enkelte store land. Det har ikke vært noen enighet om å ta opp dette spørsmålet nå, stabilitetspaktens bestemmelser og praktiseringen av dem står rett og slett ikke på dagsordenen.

Men den siste ukens utspill har fått mange til å hevde at saken bør drøftes på nytt, og som så ofte i EU-sammenheng er valget av tidspunkt viktig. Derfor ser enkelte i retning av Storbritannia, der statsminister Tony Blair ikke gjør noen hemmelighet av at han ønsker å erstatte pundet med euroen. Når og hvis britene kommer med, må euro-systemet uansett revideres.

Åpenlys strid

Men inntil det skjer, har ingen noen oppskrift på hva som skal gjøres når striden om stabilitetspakten nå er åpenlys. Mye makt ligger imidlertid i Frankfurt. EU-landene har selv ønsket en uavhengig og sterk sentralbank. Nå avventer de spent bankens reaksjon på de siste politiske tumultene rundt euro-samrabeidet. Den største utfordringen for banken er trolig å unngå å bli beskyldt for å drive politikk på vegne av noe annet enn alles felles beste. Men det er vanskelig i en Union hvor forskjellene er så store at noen vil ha fordel av det banken gjør, uansett. Og noen vil alltid synes det den gjør, er dumt.